– Ja, reisen er nok det som har formet meg aller mest. Vi er jo alle preget av den bakgrunnen vi har, og hvor vi kommer fra. Men for meg er det den lange reisen fra Afghanistan til Tromsø som har satt dypest spor, sier han.

Ni land før Norge

Han sitter på et lite og fargefattig besøksrom på Åsgård og forteller en historie som er langt mer fargerik og dramatisk enn hva hans egen nøkterne fortellerstemme kan beskrive. Den historien starter med at han ble født i provinsen Zabol, men at familien tidlig flyttet til hovedstaden Kabul.

– Selvsagt opplevde jeg fattigdom, og jeg ble voksen allerede da jeg var 13. Da måtte jeg begynne å jobbe, for sånn var det jo: Hvis vi skulle få mat på bordet, så måtte vi alle sammen jobbe og tjene penger, sier han.

Det er ikke alt fra oppveksten i Afghanistan Abbas har like lyst til å fortelle om. Afghanistan er et komplisert land, og det er ikke lett å kunne forklare konfliktene på en lettfattet måte som gjør at alle forstår dem. For Abbas var konfliktene farlige nok til at han valgte å flykte – og legge ut på en reise som var lang, tidkrevende og dramatisk.

Pakistan. Iran. Tyrkia. Hellas. Italia. Frankrike. Tyskland. Danmark. Sverige.

Noen opphold varte lenge, og noen bare et par døgn. Noen reiser var direkte livsfarlige, noen var fullstendig ukompliserte og noen involverte kostbare menneskesmuglere. Noen opphold handlet om å jobbe hardt, tjene penger og spare så mye som mulig. Andre opphold besto av netter der han sov i parker eller under bruer, og skaffet seg mat gjennom å oppsøke ulike kirker.

– Jobben i psykiatrien har lært meg mye, og jeg føler jeg hele tiden får viktig kunnskap gjennom å jobbe nær pasientene, sier Abbas. Her i en av korridorene ved UNN, Åsgård sykehus. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Under et lass med meloner

– Det første virkelig lange oppholdet mitt underveis på reisen, var i Hellas. Jeg hadde ikke penger og måtte finne meg en jobb. Jeg jobbet med å plukke appelsiner, og jobbet hver dag fra 07.00 til 18.00. Det var hardt arbeid, og som flyktninger fikk vi ganske dårlig betalt. 20 euro dagen er ikke så mye, når du må betale husleie og mat og i tillegg skal spare penger til veien videre. Appelsintrærne har torner, og selv om du har hansker på, så stikker du deg. Med det samme gjør det ikke så vondt, men utover natta går det betennelse i disse sårene: Sånn ble alltid den neste arbeidsdagen litt tøffere enn den forrige, forteller han.

Etter hvert hadde han klart å spare nok til å kunne betale 1.000 euro til menneskesmuglere som tok han til Italia, en reise som tok 36 timer der han lå gjemt under et lass med vannmeloner.

– Hadde du bestemt deg for å reise til Norge fra begynnelsen av?

– Nei, det hadde jeg ikke. Vi var en ganske stor gjeng da vi kom til Frankrike, og vurderte om vi skulle reise videre til Spania eller England. Men noen av oss fikk anbefalt Norge, og vi var seks stykker som reiste videre hit. Etter hvert forsvant alle hver til sitt. Da vi kom til Hamburg, var vi redusert til fire. Da vi kom til Danmark, var vi redusert til tre. Da vi kom til Sverige og Malmö var vi to. Og etter bussturen til Oslo var jeg alene, forteller han.

Han var dødssliten da han ankom bussterminalen i Oslo. Han sovnet på en benk, fikk beskjed av en vekter at han ikke kunne sove der, og ganske tilfeldig ble hans eget språk gjenkjent av en afghaner i Oslo som kunne hjelpe han videre.

– Jeg fikk vite at jeg måtte gå til politiet for å registrere meg. For meg var dette fullstendig nytt. Jeg var ikke vant til at JEG skulle gå til politiet. Jeg var bare vant til å gjøre alt hva jeg kunne for at politiet skulle unngå å finne MEG…

Tilfeldig ny by og yrke

– Hvorfor kom du til Tromsø?

– Fordi jeg ble sendt hit! Jeg hadde aldri hørt om Tromsø, men etter tre måneder på mottak i Oslo ble jeg sendt nordover. Jeg var veldig spent. Jeg kom hit en oktoberdag og var fullstendig uforberedt på mørketiden som så raskt fulgte, og der det ikke skulle være mulig å se forskjell på dag eller natt. Mørketiden har jeg fortsatt ikke klart å venne meg til, selv ikke etter ti år i Tromsø. Men jeg gikk på voksenopplæringen og klarte å ta en utdannelse. Jeg kunne jo selvsagt ikke norsk, og jeg kunne verken lese eller skrive da jeg kom hit for jeg hadde aldri gått på skole. Men det gikk egentlig ganske raskt. I dag er det mye lettere for meg å lese norsk enn pashto, som er morsmålet mitt fra Afghanistan. Jeg regner meg vel selv som 60 prosent norsk i dag.

– Hadde du planlagt å bli helsefagarbeider?

– Nei, også dette var tilfeldig. Egentlig ønsket jeg å studere tekniske fag, men der var det ikke plass og jeg havnet på venteliste. Helsefag var andrevalget mitt, og flere anbefalte dette fordi mulighetene for å få arbeid er så gode. Så jeg gikk på Breivang videregående skole i to år, jeg hadde opphold der jeg jobbet på Døvblindesenteret, i barnehage og på sykehjem. Så oppdaget jeg at det var en ledig stilling som nattevakt på Åsgård, og den søkte jeg på, forteller han.

Afghanistan er et sammensatt land, og Abbas mener det helt klart er ting ved den afghanske kulturen det er grunn til å være stolt av, samtidig som han er tydelig på at det finnes deler av den samme kulturen han mener det ikke er grunn til å skryte av.  Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Dette er en helt ny verden for meg, og jeg lærer enormt mye av å tilbringe tid sammen med pasientene. Og jeg lærer hele tiden! Jeg har lært å SE mennesker på en ny måte, og jeg har blitt bevisst på hvor viktig et godt psykiatrisk helsetilbud er for et velfungerende samfunn, sier han.

Positiv og negativ ballast

Den nye bevisstheten har særlig kommet til uttrykk de gangene han har besøkt hjemlandet.

– Da har jeg sett veldig mange som åpenbart er psykisk syke, men et tilbud som nesten ikke finnes. Hjelpen pasientene får, begrenser seg ofte til at de legges i reimer. De har knapt leger der, og den psykiatriske klinikken er ikke stort større enn dette – Bygg 5 på Åsgård – og da snakker vi Kabul, en by med tre-fire millioner innbyggere, forklarer han.

– Enn i Tromsø; er det mange afghanere i denne byen og hvor mye kontakt har dere?

– Vi er vel rundt 100 stykker totalt. Jeg tror jeg har oversikt over de fleste av dem, men kontakten varierer. Du vet, Afghanistan er et veldig sammensatt land. Hvis vi er en gruppe afghanere på 5-6 stykker, så går vi godt overens. Men hvis vi blir 10-20 eller flere, deler vi oss ofte opp i forhold til hvilken bakgrunn vi har. Det er mye fint å si om Afghanistan og den afghanske kulturen, men det er også mye vi ikke har grunn til å være stolt av, som klikkdannelser, baksnakking og den litt merkelige tradisjonen ved giftemål; at brudgommen må kjøpe gull og dyre gaver på forhånd –  til både bruden og familien hennes – som nesten fungerer som om man kjøper seg en brud, sier han.

– Er det derfor du selv ikke har giftet deg ennå?

– Nei, det er ikke derfor. Jeg har bestemt meg for at jeg skal gifte meg. Jeg har bare ikke bestemt meg for hvem jeg skal gifte meg med, smiler han.

LES FLERE historier om utlendinger ved UNN her.

DET INTERNASJONALE UNN – BAKGRUNN:

• UNN er en kompetansearbeidsplass, der rundt 6.500 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
• Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
• Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
• Ved utgangen av 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler).

The post Den livsfarlige ferden som endret alt appeared first on Pingvinavisa.

– Jeg var 17 år og bar på idealistiske drømmer som mange ungdommer bærer på. Jeg ville utdanne meg til noe der jeg kunne gjøre nytte for meg, og der jeg kunne hjelpe andre mennesker. Jeg har aldri vært flyktning, og jeg reiste ikke fra Aleppo og Syria på grunn av urolighetene i landet, forteller han.

Den lange veien

I dag er han overlege og ortoped ved UNN i Tromsø. Han er veletablert i Ishavsbyen, og lever et harmonisk liv med en viktig jobb. Men veien frem hit har vært lang og tidvis bratt, og den har bestått av mange hindringer de fleste er forskånet fra å måtte forsere.

Khaled Meknas er historien om hvordan verden har forandret seg i løpet av de siste 30 årene, og verdens store endringer har grepet direkte inn i livet hans: Endringene i Midt-Østen, «jernteppets fall» og den kalde krigens slutt – og det nye Europa, som følge av utvidelsene av EU og de ulike utfordringene de nye EU-landene fikk.

– I Tromsø fant jeg alt jeg ønsket meg, og alt jeg egentlig savnet, forteller Khaled, som utdannet seg i Polen og jobbet i Sverige før han kom til Norge. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Det var jo etter at jeg begynte på studiene at så mye endret seg. Verden så annerledes ut i 1981, da jeg begynte på medisinstudiet. Jeg valgte å studere i Polen, og den gang var ikke dette noe dristig valg. Jeg har ingenting å utsette på utdannelsen, men da jeg var ferdig – i 1988 – ble det vanskelig å få autorisasjon. En kompis av meg reiste fra Syria samtidig som meg. Han valgte å studere i Belgia, og han fikk det lettere, fordi Belgia var medlem av EU. Jeg måtte bruke lengre tid. Hjemme i Syria var hverdagen blitt preget av politiske og militære uroligheter, så det var uaktuelt å reise tilbake. Så jeg flyttet til Sverige, der jeg først måtte vente ganske lenge for å få oppholdstillatelse, etterpå måtte ta studier for å få godkjent utdannelsen i Polen, og så måtte vente på autorisasjonen. Den fikk jeg i 1994, forteller han.

Flere EU-utfordringer

I 1994 valgte Sverige å bli en del av EU. Den avgjørelsen gjorde ikke underverker for arbeidsmarkedet, i alle fall ikke for høykompetente medarbeidere innenfor helsevesenet. Khaled Meknas fikk aldri noe mer varig enn vikariater i løpet av sine år i Sverige.

– Det var arbeidsmarkedet i Sverige som førte meg til Tromsø og UNN. I Tromsø fant jeg alt jeg ønsket meg, og alt jeg egentlig savnet: Trygghet og utfordringer på samme tid, jeg kom til en liten og trygg by som likevel var stor nok til å ha et universitetssykehus. Jeg fant en spennende jobb og et godt arbeidsmiljø, forteller han.

I 2010 kunne han endelig avlegge doktorgrad, nesten 30 år etter at han begynte på utdannelsen.

– Det var en lang ferd, som må ha krevd mye tålmodighet?

– Ja, det har vært noen tilbakeslag underveis, og det har vært en tung vei å gå, men for meg har det ikke vært noen alternativer til den tunge veien. Slik er det for veldig mange andre også. Vi bærer på vår egen drøm om hva vi skal bli og hvordan vi skal være til nytte, og vi bærer på et ansvar og en vilje til å hjelpe våre familier i hjemlandet, sier han.

Integrering og identitet

I Tromsø har han funnet seg godt til rette blant nye landsmenn.

Khaled Meknas er engasjert overlege i ortopedi, og driver også mye med forskning. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

–  En vellykket integrering kan ikke bety at man gir slipp på sin egen identitet. For noen kan kanskje dette by på utfordringer, men selv har jeg ikke problemer med å forholde meg til den norske kulturen. Men jeg vil aldri gi slipp på det jeg mener er mine egne prinsipper, som for eksempel respekt og lojalitet, sier han.

Selv om hans egen kjernefamilie er av «typisk norsk størrelse», har han bakgrunn fra en stor familie med hele 13 søsken. Men han har aldri reist tilbake til landet han forlot som 17-åring.

– Det er ingenting å reise tilbake til! Alt er rasert og bombet sønder og sammen. Vi var en familie som hadde sterke bånd, og jeg har forsøkt å holde kontakt etter hva som har vært praktisk mulig. De første årene var det tryggest å kommunisere gjennom å skrive brev. Noen ganger, som da jeg visste at min mor var syk, prøvde jeg å kommunisere gjennom telefon, men det kunne kreve 20 timers venting for å få oppkopling mellom Polen og Syria, så det var ikke særlig pålitelig, forteller han.

Veldig mye har endret seg siden Khaled Meknas reiste ut i verden i 1981.

LES FLERE historier om utlendinger ved UNN her.

DET INTERNASJONALE UNN – BAKGRUNN:

• UNN er en kompetansearbeidsplass, der rundt 6.500 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
• Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
• Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
• Ved utgangen av 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler).

The post I sentrum av verdens dramatiske endringer appeared first on Pingvinavisa.

Sondre Bogstrand er leder for portørene ved UNN Tromsø i Breivika. Foto: Per-Christian Johansen

– Jeg har alltid likt å jobbe med mennesker, og er veldig fascinert av det. Derfor startet jeg som portør, først på tilkalling og etter et halvt år i fast jobb. Det har jeg trivdes med, sier Sondre Bogstrand.

Ledermobiliseringen ved UNN gjennomførte han i 2018 til utpå våren 2019. 33-åringen ble nominert som lederkandidat av ledere i klinikken, og i fjor sommer ble han ansatt som seksjonsleder i Diagnostisk klinikk.

– Gjennom ledermobiliseringen ble lysten på å være leder skapt. Så når muligheten som leder for min egen seksjon dukket opp, ble det veldig naturlig for meg å søke på stillingen. Og heldigvis fikk jeg jobben. Jeg har stor respekt for yrket og jobben portørene gjør, noe som motiverer meg veldig til å bidra med å løfte yrket, det faglige nivået og yrkesstoltheten i seksjonen gjennom mitt lederskap, sier Bogstrand.

PS! Neste kull med ledertalenter ved UNN skulle opprinnelig startet sitt opplæringsprogram 1. oktober. Dette er utsatt til neste år grunnet koronapandemien.

LES OM FLERE nyansettelser ved UNN her.

The post Inspirert av ledermobilisering appeared first on Pingvinavisa.

(Se video om portørenes arbeidsoppgaver nederst på artikkelen).

I gangene ved UNN Tromsø kan du nå treffe portørlærlingene Julie Knutsen (til venstre) og Celina Kalstad Lauritzen. Foto: Per-Christian Johansen

Celina Kalstad Lauritzen fra Tromsø og Julie Knutsen fra Kvæfjord er de første som er tilbudt lærlingetid som portører ved UNN. I tillegg er 12 ansatte i gang med en nettbasert teoretisk opplæring som før jul vil gi dem fagbrev dersom eksamen blir bestått.

Yrkesstolthet

– Dette viser at portørene våre ønsker å lære mer og utvikle seg faglig. Det vil bidra til bedre pasientsikkerhet, øke yrkesstoltheten og skape en bedre forståelse for jobben vår.

Det fastslår seksjonsleder Sondre Alexander Figenschau Bogstrand ved portørsentralen. Han har det siste året jobbet med tilrettelegging av de nye tiltakene.

Det har resultert i frigjorte midler for å engasjere to lærlinger, samt økonomi til å gjennomføre fagbrevkurset. De ansatte følger nettbaserte forelesninger på fritiden 1-2 ganger i uka.

Mangfoldige arbeidsoppgaver

– Mange tror at portører bare triller rundt på senger. Men vi har mange ulike oppgaver, og står i nær kontakt med de fleste pasienter som ankommer sykehuset. Vi har også dialog med pårørende i forbindelse med dødsfall. Da er det vi som steller de døde før syning. Vi er også en del av traumeteamet og har faste tildelte oppgaver under traumemottak. I tillegg har vi støttefunksjoner som henting og levering av blodprodukter, blodprøver, kreftmedisin og medisiner. Gjennom fagbrevet får vi teoretisk påfyll og økt kunnskap om oppgavene våre, sier Andrea Nilsen, som har to års erfaring som portør ved UNN Tromsø.

Sammen med Tor-Arne Ellefsen er hun veileder for Celina og Julie som nylig startet sin toårige lærlingperiode.

– Det betyr at vi skal følge dem opp og gi dem trygghet i lærlingetiden. Det blir som en fadderordning, sier Tor-Arne Ellefsen.

Godt arbeidsmiljø

Selv gleder Celina og Julie seg til de to neste årene. De har begge gjennomført toårig helseservicefag på Ishavsbyen videregående skole i Tromsø, og har nå valgt seg portøryrket.

– Jeg hadde praksis som portør ved UNN, og ble deretter tilkallingsvikar. Det gode miljøet og den varierende jobben bidro til at jeg ønsket meg hit som lærling. I løpet av de to neste årene vil vi lære mye, og får god tid til praktisk læring, sier Julie Knutsen.

Seksjonsleder Sondre Alexander Figenschau Bogstrand ønsker å skape økt yrkesstolthet blant portørene. For tiden gjennomfører 12 ansatte en opplæring som vil gi dem et formelt fagbrev. Foto: Per-Christian Johansen

– Som portør får vi oppleve det meste som skjer ved sykehuset. Det er veldig interessant, selv om vi ikke nødvendigvis har de viktigste oppgavene på et sykehus, sier Kalstad Lauritzen.

– Men dem hadde ikke klart seg uten oss. Og vi blir aldri helt utlært. Pasientene er forskjellige og har ulike behov, sier veileder Andrea Nilsen.

Økt teamfølelse

Alle er fornøyd med at portørtjenesten nå får et faglig løft. Portørene er en del av Diagnostisk klinikk ved UNN.

– Dette tror jeg vil styrke oss både individuelt og som team, avslutter Sondre Alexander Figenschau Bogstrand.

Nedenfor kan du se video fra portørtjenesten ved UNN, produsert i 2017. Henrik Lange, som er blant deltakerne i videoen, har sluttet og er nå ferdigutdannet politi.

The post Øker stoltheten for portørfaget appeared first on Pingvinavisa.

– For min del starter denne historien på 1980-tallet. Jeg ble kjent med henne som senere skulle bli min kone. Hun var på ferie. Jeg var på jobb. Og hun kom fra Narvik, smiler han.

Veien fra Mallorca til Malmbyen er lang, og det samme er hans egen vei frem til å bli sykepleier på ortopedi/kirurgi ved sykehuset i Narvik.

– Jeg besøkte Narvik på forhånd, det er klart, men jeg flyttet ikke formelt før i 1987, sier han.

Har aldri angret

– Og da bestemte du deg for å jobbe i helsevesenet?

– Nei, akkurat den biten tok litt tid. Først og fremst handlet det om å lære språket. Det er alltid første bud. Og jeg tok mange kurs, blant annet et snekkerkurs, men da jeg til slutt skulle ta den endelige avgjørelsen om utdannelse og karriere, sto i grunnen valget mellom å bli sykepleier eller ingeniør. Jeg valgte sykepleieryrket, først og fremst fordi jeg alltid har ønsket å jobbe direkte med mennesker, og jeg tok utdannelsen her i Narvik. Den første vakta hadde jeg her på sykehuset i 1999. Jeg trives veldig godt, og har aldri angret på det valget jeg tok, selv om det er en tøff jobb og selv om lønna nok hadde vært litt bedre om jeg hadde valgt ingeniørstudiet…

I dag regner han Narvik som «hjemme». Han er rotfestet nok til at han er far til tre og bestefar til to, men ingen av barna bor lenger i Narvik, og det synes han er litt kjedelig.

Jose tok utdannelsen sin i Narvik, og hadde valget mellom å utdanne seg til ingeniør eller sykepleier. Ønsket om å jobbe med mennesker førte til at han valgte sistnevnte. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Har du tenkt å spørre om jeg noen gang har angret på at jeg flyttet nordover til Narvik?

– Nei, men jeg hadde tenkt å spørre om du noen ganger lengter sørover til Mallorca?

– Egentlig ikke! Vi har hatt tradisjon for å reise dit en gang i året på ferie. Dette har vært viktig, for selvsagt har det vært mye jeg har savnet. Jeg har savnet familien, og jeg har savnet viktige spesialiteter, som tapas og paella. Og besøkene har blitt enda viktigere etter hvert som foreldrene mine har blitt eldre og mindre mobile. Men jo eldre jeg selv har blitt, jo mer har jeg merket at det kjennes godt å komme hjem igjen til Narvik, der hverdagen er litt mindre preget at mye trafikk og store folkemengder, sier han.

Forskjellen er mørketida

– Det er mulig å lage både paella og tapas i Narvik også?

– Nei! Tro meg; jeg har prøvd. Og selv om ingrediensene er de samme, blir ikke smaken den samme som når den er laget i Spania. Og jeg klarer ikke å forklare hvorfor. Det er noe med opplevelsen ved et sted, og alt det du biter deg merke i og lærer deg å sette pris på. Sånn er det motsatt vei også. Da foreldrene mine var yngre, pleide de å besøke oss i Narvik. De bemerket alltid at det var pent her. At prisene var veldig høye. Og så drakk de masse vann, på grunn av friskheten, og sikkert på grunn av det eksotiske ved at de kunne drikke vann fra springen…

Det var kjærligheten som brakte Jose nordover. Nå regner han Narvik som «hjemme». Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Nei, ski har jeg holdt meg unna! Jeg tenkte en gang jeg skulle kjøpe ski, men etter at jeg møtte han som solgte ski her på jobb – som pasient med brukket bein – bestemte jeg meg for at jeg ikke ville utfordre meg selv til å begynne med å gå på ski! Men jeg er veldig glad i naturen, og jeg er veldig glad i å gå turer.

– Hva er den største forskjellen på Narvik og Mallorca?

– Mørketiden! Spørsmålet er jo ganske godt, for jeg forbinder folk på Mallorca med å være åpne og joviale. Jeg kan i grunnen si det samme om folk i Narvik og i Nord-Norge, men det blir likevel på en helt annen måte, og det har med mørketid og vinter å gjøre. På Mallorca møter menneskene hverandre ute. Her er det nødvendig å møte hverandre innendørs – og i mindre grupper – og da fremstår ikke møtene som like sosiale og inkluderende.

– Hvor godt takler du selv mørketida?

– Jeg skal gjerne innrømme at mørketida er tøff for meg. Det er tungt å gå på jobb mens det fortsatt er mørkt, og å gå hjem igjen mens det allerede er blitt mørkt igjen. Jeg har forstått at vi alle har vår egen måte å håndtere denne tiden på, og jeg har funnet min måte. Jeg prøver rett og slett å la være å tenke på den. Da går det i grunnen ganske greit, smiler han.

LES FLERE historier om utlendinger ved UNN her.

DET INTERNASJONALE UNN – BAKGRUNN:

• UNN er en kompetansearbeidsplass, der rundt 6.500 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
• Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
• Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
• Ved utgangen av 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler).

The post Den spanske solskinns­historien appeared first on Pingvinavisa.

Barneoverlege og professor Trond Flægstad er sammen med klinikksjef Elin Gullhav glad for pengene som skal bidra til nye forskningsprosjekter i Barne- og ungdomsklinikken. Foto: Per-Christian Johansen

– Midlene er svært nyttig for forskning innen barnekreft og vil bli utlyst lokalt på UNN. Prosjektene vil bli vurdert av uavhengige eksperter før de blir tildelt forskerne, sier barneoverlege Trond Flægstad, som i sommer også var med på å motta Forskningsprisen 2020 ved UNN.

Thorfinn Sørensen begrunner selv gaven som følger:

– Jeg har ikke bruk for så mye penger selv lenger, så jeg synes det er fint å hjelpe til.

Oppstartsmidler

I Barne- og ungdomsklinikken har det de siste årene vært god forskningsaktivitet. Flere doktorgrader er avlagt, blant annet eksperimentell forskning rettet mot de molekylære mekanismene i binyrene.

Ved UNN behandles det i snitt mellom 15 og 20 nye tilfeller av kreft hos barn og ungdom fra hele Nord-Norge hvert år.

Muskelsyke Thorfinn Sørensen har gitt penger fra egen formue til UNN-miljøer. Foto: Trond Flægstad

– Vi ser for oss at disse pengene skal fordeles på flere søkere og brukes som oppstartsmidler eller bidrag til pågående forskning, sier Trond Flægstad.

Inspirert av 113

I tillegg til 1 million kroner til barnekreftforskning på UNN, har muskelsyke Thorfinn Sørensen gitt 1,5 millioner kroner til akuttmedisinsk utvikling i Nord-Norge i regi av foreningen «Støtt nordnorsk lokal akuttmedisin».

Bakgrunnen var inspirasjon Sørensen hadde fått gjennom sesong 1 av NRK-serien «113» om det akuttmedisinske miljøet ved UNN. Dette ifølge Nordlys, som omtalte den store pengegaven 21. desember i fjor.

– Jeg har for mye penger. Derfor skal jeg gi det til et godt formål, forklarte Sørensen til Nordlys.

Foreningen «Støtt nordnorsk lokal akuttmedisin» har så langt ikke tatt stilling til fordeling av midlene, ifølge nestleder Weronica Helen Wilmi.

The post Raus gave til barnekreft­forskning og akuttmedisin appeared first on Pingvinavisa.

Svein Erik Sødahl Jamt leder nå elektroseksjonen ved UNN. Foto: Solveig Jacobsen

– Jeg håper vi får til å bruke mer tid på vedlikehold. Vi har et stort ansvarsområde, blant annet for alt av teknisk utstyr. Seksjonen har også vært tungt involvert i de store byggeprosjektene de siste årene. Dermed er det ganske mye etterslep på vedlikehold, selv om mange fortsatt tenker på UNN Tromsø som «ny-sykehuset», smiler han.

Fant kjærligheten

Dialekten antyder at Svein Erik har røtter lenger sør, og det viser seg raskt at han er blant de mange som «bare skulle være i Tromsø ett års tid». Hva skjedde? Kjærligheten, så klart!

Opprinnelig fra Melhus kom han til Tromsø for å jobbe med byggautomasjon i 2003. Ganske kjapt møtte han kvinnen han nå er gift med.

41-åringen viser seg også å være en allsidig kar med tre lidenskaper på fritida: Foto, whisky og karate!

– Karate har lært meg å ikke frykte smerte, hverken fysisk eller psykisk. Det gir meg fokus, ro og trygghet. Det er egenskaper jeg tar med meg inn i lederrollen.

Fellesskap

Som ny leder ønsker Sødahl Jamt også å bruke mer tid på medarbeiderne.

– Jeg er opptatt av fellesskapet. Vi har hatt så mye å gjøre de siste årene at det med personal kanskje har kommet litt i andre rekke. Men det er folk som jobber her, og det er der verdien ligger. Utstyr kan vi skifte ut, men folk har en annen og større verdi, avslutter han.

LES OM FLERE nyansettelser ved UNN her.

The post Allsidig trønder i lederstolen appeared first on Pingvinavisa.

Enhet for fysikalsk medisinsk poliklinikk og Ambulant rehabiliteringsteam har holdt tre ulike pilotkurs på nett, og gjengen bak kan nå oppsummere erfaringer som foreløpig er av det sjeldne slaget her til lands. Få andre, verken i Helse Nord eller resten av landet, har klart å flytte sine lærings- og mestringskurs over til nettundervisning så raskt.

Nettkursene er utført i tett samarbeid med Lærings- og mestringssenteret UNN Tromsø.

Ergoterapeut Tommy Hågensen. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

‒ Vi ser absolutt en mulighet for å kunne utvide tilbudet vårt slik at vi når flere, samtidig som vi ser hvilke deler av kursene som krever muligheten til å fysisk sitte i samme rom. Spesielt er det vanskeligere med erfaringsutveksling pasientene imellom når de bare snakker med et skjermbilde, forteller ergoterapeut Tommy Hågensen.

Viktig supplement for pasienter

Det å møte andre i samme situasjon, lære om diagnosen, kunne diskutere utfordringer og finne energi til mestring av hverdagen, er hovedmålet til lærings- og mestringskursene. Samlet i et møterom er det en annen dynamikk, og hver deltager kjenner mer på utfordringen om å bidra aktivt.

Det meste blir annerledes når man sitter hjemme foran en skjerm. Da er det lettere å ramle ut, i dobbel forstand. Både i form av ustabilt internett, men også fordi det er vanskelig å se kroppsspråk og føle på hvordan resten av gruppa som deltar, reagerer på det du forteller.

Ergoterapeuten jobber ved fysikalsk medisinsk poliklinikk, og kursene de har holdt er for pasienter med diagnosen CFS-ME. Pasienter med CFS-ME lider av kronisk utmattelsessyndrom og fatigue. Bare det å bryte daglige rutiner med for eksempel en reise, kan sette dem ut av spill i timer eller dager, og derfor kan nettkurs være et viktig supplement for denne gruppen.

‒ Vi har også erfart at vi skal dele kursene på nett opp i flere økter. Vi forsøkte først to dager sammenhengende, med 2,5 timer undervisning hver dag. Det ble veldig intenst og krevende. Videre vil vi kjøre nettsamlingene en dag hver uke over tre uker. Ofte blir disse pasientene dårlige av å måtte konsentrere seg intenst over en periode, og må legge inn hvile påfølgende dag for ikke å bli enda dårligere, forklarer Hågensen.

Rekordholder

Den andre gruppen som har fått teste LMS-kurs via video, er pasienter med lettere kognitive vansker som for eksempel hukommelses-/konsentrasjonsvansker, som følge av ervervet hjerneskade.

‒ Vi klarte å gjennomføre LMS-kurset «Usynlige vansker etter ervervet hjerneskade» ‒ et kurs for både pasienter og pårørende ‒ på opprinnelig dato for når det fysiske kurset skulle vært holdt, forteller Solveig Mørk, som er ergoterapeut i Ambulant rehabiliteringsteam (ART).

Solveig Mørk er ergoterapeut i ambulant rehabiliteringsteam. Bak sitter Torfinn Jensen. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

‒ Vi måtte legge om og ikke minst fjerne en god del av innholdet. Det var noen hektiske dager der, men vi fikk gode tilbakemeldinger på denne piloten, sier Mørk.

ART har noen erfaringer med videokonferanse til bruk i behandling når de skal snakke med pasienten en til en. Men det å arrangere kurs, er å spille i en helt annen liga.

‒ Det er en utfordring å få til god kommunikasjon mellom deltakerne. Vi hadde et fortrinn siden dette var et oppfølgingskurs og gruppen hadde møtt hverandre på LMS tidligere. Kanskje er det likevel LMS-kurs som er veldig informasjonsbasert, der du i all hovedsak lytter til foredrag som egner seg best for grupper over nett, mener hun.

Mørk håper også at det å kunne delta via nett og slippe reisevei, kan gjøre det enklere å få flere i pasient- og pårørendegruppen til å delta på kurs.

LES OGSÅ: Vellykket grep med telefonkonsultasjoner

God kanal for pårørende

‒ I pårørendekursene for personer med lette til moderate kognitive vansker er erfaringsdeling viktig, men det gikk over vår forventning. Deltakerne var veldig «på» og villige til å ta ordet. Trolig fremstår også videokurs som enklere for pårørende å delta på, kontra å måtte ta fri fra jobb og kanskje reise langt på en samling, sier ergoterapeut Torfinn Jensen.

Utfordringene ligger i å få til gruppedynamikk og holde seg til tema om å håndtere hverdagen som pårørende.

‒ Blant de erfaringene samtlige har gjort, er hvor viktig det er med forberedelser for at de som deltar skal få en trygghet til verktøyet de skal bruke. Terapeutene gjorde derfor innkalling og prøveoppkobling selv. I tillegg har vi hatt en egen «support-telefon» det gikk an å ringe til om deltakerne mistet forbindelsen underveis, forklarer enhetsleder Eva Grønning.

Enhetsleder Eva Grønning ved fysikalsk medisinsk poliklinikk. Foto: Rune Stoltz Bertinussen

‒ Det har vært gjort en betydelig innsats for å nå ut til pasienter i en vanskelig periode. Om andre står i startgropa i slike prosjekt, er vi tilgjengelig for henvendelser angående de erfaringene vi har gjort. Vi ser fram til å fortsette å videreutvikle og optimalisere våre tilbud. For eksempel var UNN sin videokonferanseløsning via Skype, ikke god nok til dette formålet, sier Grønning.

Utvikler nye verktøy

Rådgiver Marianne Elgåen Kirkbakk ved Lærings- og mestringssenteret ved UNN bekrefter at koronapandemien har ført til en økt etterspørsel etter nettbaserte kurs, og forteller at de nå jobber med å få på plass bedre tilpassede webverktøy for gruppebaserte kurs.

Det handler for eksempel om at flere skjermbilder skal kunne være synlig samtidig, og at deltakerne kan gå sammen i grupper og diskutere oppgaver seg imellom underveis i kurset.

Helsekompetanse, Helsetjenesteutvikling og LMS samarbeider nå med å lage en «Startpakke» for gjennomføring av kurs/grupper med bruk av IKT-verktøy. Den første opplæringen til de som vil utvikle nettkurs vil skje i slutten av september.

‒ Vi har fått meldt inn ønske om å kjøre pilotkurs fra ulike klinikker, og ved siden av kursene til Poliklinikken og ART, har vi så langt i år kjørt kurs for pasienter med sykelig overvekt, og til foreldre som har barn med ADHD/ADD over nett, forteller Kirkbakk.

Nesten som fjoråret

Allerede i høst er det planlagt nye nettkurs for pasienter med CFS-ME, i tillegg til kurs med fysisk oppmøte. Til sammen blir det 11 kurs i 2020, hvor fire blir på nett. Dette er bare to færre enn i 2019 da de holdt 13 LMS-kurs.

‒ Vi har ganske lange ventelister for denne diagnosen, så for vår del har det vært viktig å holde i gang kursvirksomheten, påpeker Hågensen.

For pasient og pårørende som skal delta på nettkurs er det noen få viktige regler som gjelder: Sitt i et rom hvor du er alene og ingen andre kan høre eller se det som skjer på skjermen. Dette av hensyn til at opplysningene som deles mellom kursdeltakerne er taushetsbelagte. I tillegg er det ikke lov å gjøre lydopptak eller ta skjermbilder av videokonferansen underveis.

LES MER om Lærings- og mestringssentrene ved UNN Tromsø – UNN Harstad – UNN Narvik

The post Da koronaen kom ble video løsningen appeared first on Pingvinavisa.

Av Odd-Arne Berntsen

Odd-Arne Berntsen var den første fritidslederen ved UNN på Åsgård, og var med på etableringen av Åsgårdspell. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Min oppgave var å bygge opp fritidsaktiviteter ved sykehuset for pasientene. Til å hjelpe meg med dette hadde jeg foruten spesielt kvalifiserte pasienter, også sivilarbeidere og tyske fredsarbeidere.

Pasienttallet lå den gang på over 400.

Danseplatt ble musikkscene

Til disposisjon ellers var festsalen, gymsalen, danseplatten på nedsiden av sykehuset og stuene på avdelingene. I tillegg kommer selvsagt all den naturen som fantes i sykehusets nærområde og ellers rundt i kommunen og fylket.

Jeg husker også at en av overlegene som da var sykehusets direktør, sa til meg at et av målene den gang var å få besøkende, og andre som kom til sykehuset, til å føle seg trygge i korridorene og i sykehusets omgivelser. Derfor ble etter hvert sykehusets storstue, festsalen, benyttet til store åpne arrangementer. Ei stund mener jeg vi hadde det største lokalet i byen.

LES OGSÅ: Da punken inntok Åsgård

I denne orienteringen skal jeg kun ta for meg danseplatten i min tid som fritidsleder:

Da jeg startet opp med virksomheten, fantes allerede danseplatten. Den lå aldeles nydelig til med naturen som et amfi rundt. Denne ble benyttet på godværsdager i sommermånedene til utebingo og dans. Fritidskontoret hadde et eget mindre mobilt musikkanlegg som vi trillet på ei vogn ut til platten. I samarbeidet med snekkeravdelinga og gartneriet fikk vi til ei renovering av platten, og med dette kom også tankene om å bruke platten til større utearrangement.

Jeg nevnte at hjelperne mine foruten enkelte pasienter med spesielle talenter, også hadde fått sivilarbeidere med spesielle talenter, f.eks. musikk. Roger Ellingsen, næværende leder av kulturavdelinga på UNN, var en av dem. Han fikk virkelig brukt seg etter hvert.

Åsgårdspell 

Fritidskontoret var alltid åpent for pasientene. Mange kom innom i løpet av en dag for å fortelle noe, komme med bidrag til avisa vår Delirium eller med andre ideer. Eller simpelthen bare for en prat og en kopp kaffe.

Høsten 78 dukket det opp en ung pasient fra Finnmark et sted  som bodde på ei avdeling for eldre kronikere. Hun ba oss om å gjøre noe for de unge pasientene, lage noe med musikk som passet for dem. Konsert eller festival? Gjerne om sommeren og ute.

Det ble flere samtaler med den unge kvinnen sammen med mine sivilarbeidere og fredsarbeidere.

Dermed oppstod tanken om en åpen en-dags musikkfestival nede på danseplatten. Jeg tok ideen med meg videre til administrasjonssjefen som ga oss den nødvendige oppbackinga.

Mange artister

Første året, altså i 1979 ønsket vi å få med artister fra landsdelen vår, altså Finnmark, Troms og Nordland. I tillegg ville vi ha med noe fra Nordkalotten. Etter en grundig research fikk vi med bandet Norrlåtar fra Nord-Sverige, en rekke band fra Troms og Tromsø-området, band fra Finnmark. Etter en navnekonkurranse i Delirium ble festivalen kalt Åsgårdspell. Vi hadde på forhånd  gjort en samarbeidsavtale med Prelaten: De skulle få benytte artistene på kveldstid mot at de dekket halvparten av reiseutgiftene til bandene.

På den tida var det mange musikere som gikk vakter på Åsgård Sykehus. En del av dem dannet et husband sammen med et par pasienter og promoterte festivalen midt i Storgata dagen før selve festivalen. Dette førte til trafikkork og påpakning fra politiet. (Storgata var ingen gågate da).

Åsgårdspell 1979 ble gjennomført ved hjelp av flere pasienter som hadde ulike roller, så som billettsalg, salg av pølser og brus. Festivalen ble en stor opplevelse. Amfiet ved danseplatten  var absolutt helt fullt av musikkinteresserte pasienter og innbyggere fra byen.

Jørn Hoel på scenen

Et teknisk problem som oppstod var det elektriske anlegget ned til platten. Etter en avtale med administrasjonssjefen fik vi til slutt lov til å beholde overskuddet dette første året og som dermed ble benyttet til et skikkelig elektrisk anlegg ned til platten. Til festivalen i 1980 fikk vi også bygd tak over platten.

Jeg nevnte at vi hadde mange gode hjelpere blant musikerne som jobbet på Åsgård, en av dem var Jørn Hoel som bidro til at vi det siste året (1981) kunne la Marie Bergman debutere som artist i Tromsø nettopp på Åsgårdspell.

I 1981 vendte jeg tilbake til skolen etter sju spennende og lærerike år ved Åsgård sykehus.

The post Etableringen av Åsgårdspell appeared first on Pingvinavisa.

Postene for informasjonssikkerhet og personvern overlates nå til yngre krefter.

– Det er nok fornuftig at oppgavene deles på to slik utviklingen har vært de siste årene. I tillegg flyttes anvendelse av sikkerhetsloven til Drifts- og eiendomssenteret. Det har blitt mye jobb for min del, og jeg har spøkefullt sagt at jeg alltid har vært tilgjengelig så lenge jeg er tilregnelig, smiler Per Bruvold.

Direktør Schrøder bidro til legitimitet

Internt i UNN har han hatt en sentral posisjon etter ansettelsen høsten 1998. Han har samtidig ivaretatt pasientenes rettigheter. De første årene var Bruvold en del av direktørens nære stab.

Gjennom 22 år har Per Bruvold hatt trivelige og krevende dager ved UNN. Nå må kontoret ryddes og tømmes før han forlater for godt. Foto: Per-Christian Johansen

– Jeg må sende en takk til gammeldirektør Knut Schrøder. Han løftet frem min rolle i sykehuset og ga meg legitimitet til å kunne stille spørsmål om hvordan ting ble håndtert med tanke på pasientopplysninger og informasjonssikkerhet.

– Samtidig må jeg skryte av de mange dyktige ansatte ved hele sykehuset. Jeg har stor respekt for den jobben de gjør, sier Bruvold.

– Men når det kommer til ansattparkering (ofte dårlig utnyttet grunnet store avstander, red. anm.) er det et stort forbedringspotensial, legger han til med et stort glis i ansiktet.

– Du har vel opplevd og avdekket mye på 22 år, blant annet med tanke på pasienters rettigheter og bekymring for oppslag i pasientjournaler?

– Ja, dette er pasientene blitt ekstra opptatt av etter at journalene ble tilgjengelig digitalt. Men i de fleste tilfeller handler det om å forklare hvordan prosessen er. Pasientene snakker kanskje bare med et par personer i forbindelse med en undersøkelse ved UNN, men det er mange ved sykehuset som har behov for å sjekke opplysninger i journalen før behandlingen kan lukkes. Dette gjelder blant andre de som skal sørge for at UNN får dekket kostnadene vi har krav på fra Staten, sier Bruvold.

Sensitive data

Nå er det nyansatt personvernombud Pål Ellefsen (39) som får i hovedoppgave å følge opp denne problemstillingen. 39-åringen er utdannet jurist og har blant annet erfaring som mekler i Forbrukerrådet. Han har også bakgrunn som ambulansearbeider ved UNN.

Pål Ellefsen (til venstre) overtar som nytt personvernombud ved UNN, mens Benn Molund blir ansvarlig for informasjonssikkerhet. Foto: Per-Christian Johansen

– Det blir interessant å overta etter Per som har mye kompetanse, men jeg gleder meg til å jobbe med dette fagområdet. Utviklingen innen teknologi og data gjør at det er mye sensitive data som lagres ved et sykehus, og dette er viktig å ivareta på en god måte, sier Ellefsen.

Teamarbeid

Han ser frem til et tett samarbeid med Benn Molund (47), som nå går inn i rollen som informasjonssikkerhetsansvarlig ved UNN. Sammen skal de inngå i team med personvernrådgiver for forskning, samt juristene ved sykehuset.

Molund er utdannet driftsingeniør, og kom til UNN fra en stilling som informasjons- og sikkerhetsrådgiver ved Norsk senter for telemedisin (NST) for fire år siden. Ved UNN har han jobbet med informasjonssikkerhet, og gradvis hatt et tettere samarbeid med Per Bruvold.

– Nå blir det en kontrollerende funksjon med ansvar for å følge opp at prosjekter og implementering av rutiner og nye verktøy behandles korrekt, og at informasjon og personvern blir riktig ivaretatt i ulike sammenhenger, sier Benn Molund.

Barnebarn og vedlikehold

Frem til nyttår kan både han og Pål Ellefsen støtte seg på erfaringen til Per Bruvold én dag i uka. Deretter vil det være andre prioriteringer i sistnevntes liv.

– Jeg har både hus og hytte som trenger vedlikehold. For ikke å glemme tre barnebarn, avslutter Per Bruvold, som med sin militære bakgrunn kan «tre av» med rak rygg og hevet hode etter 22 års innsats ved UNN.

The post To må til for å erstatte han Per appeared first on Pingvinavisa.

Ruth er også halvt østerriksk, men først og fremst italiener. Hun kommer fra den norditalienske kommunen Syd-Tirol. Derfra reiste hun allerede som barn på ferie til Tromsø! Som 8-åring skal hun ha erklært at hun skulle bo i Ishavsbyen når hun ble stor!

‒ Jeg har en tante som flyttet hit for 50 år siden og stiftet familie her. Derfor hadde jeg tidlig et forhold til Tromsø.

Men det fantes aldri en plan om å faktisk bosette seg her.

Fjellene lokket

Som ferdig utdannet lege, flyttet Ruth til Salzburg i Østerrike for å spesialisere seg som barne- og ungdomspsykiater. Det var her Niclas dukket opp.

‒ Begge er vi veldig opptatt av friluftsliv, både fjell, ski og padling. Når du er ung og stormforelsket virker det derfor som den naturligste ting i verden å ta et friår, for å reise på kryss og tvers i Skandinavia og oppleve natur, ler Ruth.

Men den perfekte matchen begynte straks å leve sitt eget lille liv. Friåret var knapt begynt før Ruth ble gravid.

Hvor skulle de så slå seg ned? De jaktet på et sted hvor den felles interessen for fjell og hav kunne vedlikeholdes.

‒ Vi vurderte lenge Sverige, men ettersom hormonene tiltok tror jeg Niclas skjønte at med så mye nytt på en gang, så var det fint om jeg kunne ha litt familie rundt meg i starten. Derfor ble det altså Tromsø.

Her kom Sanna (9) til verden, etterfulgt av Simon (7) og Timo (4).

Ruth var i ferd med å bli psykiater da hun jobbet i Østerrike, men byttet til patolog da hun kom til Tromsø. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

‒ Barna våre har tre statsborgerskap: Italiensk, østerriksk og svensk, men opplever at de er 100 prosent norske. Vi bor i Skulsfjorden på Kvaløya og har flere naboer som er like naturfrelste som oss, forteller hun. Der ute huser familien også noen høns, en katt og en hund, og stortrives med livet nært naturen.

Ny karriere

Karrieremessig skapte Ruth sjokkbølger i hjemlandet da hun allerede et år etter at hun var blitt mamma, fikk seg jobb ved UNN.

‒ Hjemme er det vanlig å vente til barnet er rundt tre år før du jobber fulltid igjen. Jeg fikk mange kommentarer på at vi sendte Sanna i barnehagen så tidlig. Ruth innrømmer at det også for henne selv var en kulturell omstilling.

‒ Likevel har jeg aldri angret på det.

For med en fornøyd liten frøken i barnehagen, kunne en ny karrierevei starte for mammaen. Ruth ble på ny lege i spesialisering – denne gangen i patologi.

‒ Jeg kjenner meg nesten som en detektiv. Jobben min er å finne ut av diagnoser. Det er utrolig spennende! I tillegg er det et veldig godt miljø her ved avdelingen, selv om alle i starten irriterende nok trodde jeg var tysk.

Hun avslører med det en liten flik av sitt italienske temperament, men den vesle aksenten som av og til bryter gjennom dialekten hennes minner unektelig om tysk.

‒ I Syd-Tirol snakker vi tysk og italiensk om hverandre, og lever i en skjønn blanding av både tysk/østerriksk og mediterran kultur. Folk snakker som regel høflig på tysk når de åpner en samtale, for å slå over på italiensk når de blir sinte, flirer hun.

Tre hjertesteder

Hun er veldig stolt over sitt miksede opphav, og forklarer at familien nå har utviklet tre hjerterom: Tromsø, Syd-Tirol, og Salzburg.

De to eldste barna går på Tromsø internasjonale skole. Dermed har hun også blitt godt kjent med det byråkratiske Norge. For da Simon skulle begynne på skolen sammen med søsteren sin, måtte de ta en krangel med Tromsø kommune. De opplevde at gutten, som har Downs syndrom, ble forsøkt diskriminert på grunn av sin diagnose.

Det er ingen tvil om at Ruth trives i Tromsø. Her har hun etablert familie med mann og tre barn. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

‒ Det gikk bra til slutt, og jeg opplevde at jeg fikk god hjelp fra paraplyorganisasjoner og fra skolen. Ikke minst fikk jeg kan erfare at man kan komme i mål om man har gode argumenter.

Nå er Simon i ferd med å bli trespråklig, akkurat som søsknene sine, og er minst like aktiv som resten av familien.

‒ Han er med på alt. For oss er det viktig at ungene vokser opp sammen med andre barn som har røtter i flere land, og hvor det internasjonale perspektivet kommer naturlig.

Samtidig har de helhjertet adoptert norske tradisjoner, også det av hensyn til barna.

‒ Vi spiser pinnekjøtt på julaften, og er mer opptatt av kortreist mat enn å servere internasjonale retter. Barna setter pris på at våre tradisjoner er som alle andres.

Bygge seg opp på ny

I etterpåklokskapens lys innrømmer hun at det å reetablere seg i et nytt land, krevde mer enn hun hadde tenkt over.

‒ Jeg måtte på en måte bygge opp mitt eget omdømme på nytt. Alt det jeg tidligere hadde gjort var det ingen som kjente til, og ingen visste hva jeg sto for. Overalt startet jeg helt på skratsj. Det var en litt rar følelse. Når det er sagt, har det aldri vært noe problem å bli kjent med nye mennesker. Når du har barn og en trivelig jobb kommer du jo automatisk i kontakt med andre, og det har vært enkelt å få seg venner.

Hun var vant med et mye tydeligere hierarki i helsetjenesten. Mens hun på UNN bare er «Ruth», ble hun hjemme, allerede som nyutdannet, tiltalt som «Doktor Schwienbacher» i de fleste sammenhenger.

‒ Det er greit å slippe unna det. Jeg liker den uformelle, mer flate strukturen.

Hun setter spesielt pris på at hun med sin flerkulturelle bakgrunn relativt enkelt får kontakt med kollegaer fra andre land, og kan danne faglige nettverk. Ruth er nå i ferd med å gå ut i en deltids forskerstilling, og er spent på om det vil gi henne nye kontakter. Akkurat nå har hun ingen konkrete forskningspartnere, men har skaffet seg en plass hvor hun kan hospitere og som kan ta imot vanskelige biopsier.

‒ De fleste finner det eksotisk å samarbeide med et sykehus og universitet så langt nord.

LES FLERE historier om utlendinger ved UNN her.

DET INTERNASJONALE UNN – BAKGRUNN:

• UNN er en kompetansearbeidsplass, der rundt 6.500 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
• Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
• Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
• Ved utgangen av 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler).

The post Patolog med et internasjonalt snitt appeared first on Pingvinavisa.

– Mange av de lokale artistene som slo gjennom på 70- og 80-tallet fikk faktisk sitt gjennombrudd på den gamle scenen, sier Råger Ellingsen, som har ledet kulturseksjonen ved UNN like lenge.

En falleferdig scene på nedsiden av Åsgård sykehus som måtte rives i sommer. Foto: Råger Ellingsen

Minnerike Åsgårdspell

I år er det 30 år siden Åsgårdspell ble avviklet for første gang, nettopp på Åsgård-scenen. Det får frem gode minner hos noen av veteranen ved sykehuset for psykisk helse, blant andre overlege Magnus Hald, seksjonsleder Merete Astrup og Bjørnar Borch ved teknisk drift.

I tillegg til lokale artister har eksempelvis Marie Bergmann holdt et minneverdig konsert på scenen.

– På den tiden hadde musikk og kultur en helt spesiell posisjon og var et viktig tilbud til pasientene våre. Åsgårdspell ga mange fine opplevelser også for de ansatte, minnes Magnus Hald.

Det er Råger Ellingsen enig i:

– For 30 år siden var fortsatt psykisk sykdom noe vi ikke snakket om. Det var en voldsom avstand mellom Åsgård og lokalsamfunnet, og denne avstanden var det ikke så lett å redusere. UNN kunne som somatisk sykehus spille en aktiv rolle i samfunnet, men det var ikke like enkelt å invitere folk til Åsgård. Kulturarenaen ble det viktige verktøyet for å klare dette, sa Ellingsen til Pingvinavisa i forbindelse med et annet tilbakeblikk på kulturaktiviteten ved UNN i fjor.

Revet i sommer

Tidligere i sommer måtte imidlertid den gamle og ærverdige musikkscenen takke for seg.

– Den måtte rett og slett fjernes av sikkerhetshensyn. Men det tekniske anlegget ligger fortsatt i bakken og kan benyttes også i fremtiden, sier Ellingsen.

Det måtte store maskiner til for å få revet Åsgårdscenen i sommer. Foto: Råger Ellingsen

 – Åsgårdspell ble etablert i 1979 etter forslag fra en pasient fra Finnmark. Første året ønsket vi å få med artister fra landsdelen vår. I tillegg ville vi ha med noen fra Nordkalotten. Etter en grundig planleggingsfase fikk vi med bandet Nottlåtar fra Nord-Sverige, en rekke band fra Troms og Tromsø-området og band fra Finnmark. To år senere deltok stlrre navn som Jørn Hoel og Marie Bergman, minnes Berntsen, som har laget et eget historieskriv om etableringen av Åsgårdspell som du kan lese her.

Ny scene til nyetablert festival?

I 2019 så Gaupenfestivalen dagens lys, i regi av Medikamentfritt behandlingstilbud. Årets utgave måtte avlyses grunnet koronapandemien, men håpet er at konseptet kan bli videreført på en ny scene utendørs ved Åsgård.

– Vi har lagt inn et ønske om ny scene. Dette må ledelsen i klinikken vurdere behovet for og avgjøre sammen med Drifts- og eiendomssenteret ved UNN, avslutter Råger Ellingsen.

Åsgård sykehus runder 60 år i 2021. Da er det også 30 år siden det nye hovedsykehuset ble etablert i Breivika.

The post Scenefall på Åsgård appeared first on Pingvinavisa.

Kirsten Jørgensen, seksjonsleder ved føde/gyn i Harstad. Foto: Jan Fredrik Frantzen

– Det gleder meg langt inn i hjerterota at pasientene er så fornøyd med oss. Jeg er utrolig stolt over den jobben alle på føde/gyn i Harstad gjør, sier seksjonsleder Kirsten Jørgensen.

Og seksjonslederen har all grunn til å være stolt:

• 88,6 prosent av pasientene i Harstad var svært godt fornøyd med måten de ble møtt på føde/gyn. Dette var nest best i landet.
• 86,4 prosent av pasientene i Harstad syntes behandlingens opplegg og innhold passet svært bra for dem. Dette var nest best i landet.
• 86,4 prosent av pasientene i Harstad mente at behandlerne i svært stor grad lyttet og forstod. Dette var best i landet.
• 93,2 prosent av pasientene i Harstad hadde svært stor tillit til sine behandlere. Dette var best i landet.
• 84,1 prosent av pasientene i Harstad var svært enig med sine behandlere om målsetningen for behandlingen. Dette var tredje best i landet.
• 97,7 prosent av pasientene hadde en positiv eller svært positiv oppfatning om føde/gyn i Harstad. Dette var tredje best i landet.

Kvinnehelse som helhet

Slår man sammen alle resultatene, havner føde/gyn ved UNN Harstad helt på topp. 37 av totalt 41 føde/gyn-avdelinger i landet har vært med. Ved UNN Harstad har 63 pasienter deltatt i undersøkelsen. Dette utgjør 38 prosent av de som i 2019 ble operert ved føde/gyn, enten via kikhullskirurgi (laparaskopi) eller via livmorskanalen (hysteroskopi). Pasientene velger selv om de vil være med i kartleggingen eller ikke.

– Vi har gått fra å være en tradisjonell fødeavdeling til å tenke mer kvinnehelse som helhet. Det at vi nå har flere pasientgrupper har også vært en berikelse for de ansatte. Både helsesekretærer, sykepleiere, jordmødre, barnepleiere og leger står på for at dette skal være en god og velfungerende avdeling, sier seksjonslederen.

Les også: Sikrere kikhullskirurgi med systematisk trening

Ingen alvorlige komplikasjoner

Det nasjonale medisinske kvalitetsregisteret «Norsk gynekologisk endoskopiregister» registrerer fortløpende all gynekologisk kirurgi, og gir hver høst ut en rapport med resultatene for året før. I tillegg til tilfredshetsundersøkelsen blant pasienter, beskriver rapporten komplikasjoner som har oppstått under eller etter operasjoner. Også her kommer føde/gyn ved UNN Harstad svært godt ut, med 0 prosent moderate eller alvorlige komplikasjoner, og ingen pasienter som måtte opereres på nytt innen fire uker.

Her må det imidlertid poengteres at UNN Harstad ikke utfører de mest kompliserte operasjonene innen gynekologi. Pasienter som trenger mer avansert behandling overføres som regel til UNN Tromsø.

– Likevel beviser dette at vi gjør mye rett, sier overlege Hallvard Fjelltun.

Nasjonale topp-plasseringer må markeres. Foto: Tove Svee

– Vi får en veldig god oversikt over hvordan vi utvikler oss over tid, og vi ser raskt om det er områder vi bør forbedre oss på. Selv om resultatene for 2019 i all hovedsak er svært gode, viser de også at vi har en litt for høy prosentandel pasienter med mindre alvorlige komplikasjoner ved kikhullskirurgi. Dette er noe vi vil jobbe videre med. I tillegg ønsker vi at enda flere pasienter sier ja til å bli registrert. I 2019 sa 38 prosent ja, i år er målet 60 prosent, forteller overlegen.

Les også: Det spesielle med fjorårets keisersnitt ved UNN var to sett med trillinger

Tromsø over landsgjennomsnittet

Gynekologisk seksjon ved UNN Tromsø plasserte seg i snitt litt under midten på resultatlista på spørsmålene om pasienttilfredshet. På de fleste spørsmålene scoret Tromsø over landsgjennomsnittet, og 92,9 prosent av de spurte hadde en positiv eller svært positiv oppfatning av avdelingen. Svarprosenten i Tromsø har vært veldig høy, nesten alle som gjennomgikk generelle, gynekologiske operasjoner deltok i kartleggingen.

Når det gjelder moderate/alvorlige komplikasjoner, er resultatene for UNN Tromsø svært gode. Spesielt med tanke på at det er i Tromsø de mest kompliserte gynekologiske operasjonene gjøres.

Føde/gyn ved UNN Narvik ble med på registreringen i 2020, og er derfor ikke med på rapporten for 2019.

Du kan se alle resultatene i årsrapporten for 2019

The post Harstad har landets mest fornøyde gynekologiske pasienter appeared first on Pingvinavisa.

David Johansen er utnevnt som ny sjef for Medisinsk klinikk ved UNN. Foto: Per-Christian Johansen

– Når stillingen som sjef for Medisinsk klinikk ble ledig, så jeg en unik mulighet til å være med på å videreutvikle arbeidet der gjennom mine faglige og personlige egenskaper. Ett av målene er at klinikken skal bli en spydspiss i UNN innenfor fag og forskning, der det allerede pågår et godt arbeid i klinikken, forklarer David Johansen, opprinnelig fra Beisfjord i Narvik kommune.

Lang fartstid

Karriereveien startet han som elev ved helse- og sosialfag på Solhaugen videregående skole i Narvik på slutten av 1990-tallet. Da fikk han også muligheten til å jobbe som hjelpepleier ved UNN Narvik. Han var også innom UNN i Harstad, som hjelpepleiervikar på sommeren og ved høytider.

I 2001 hadde han bygd på med realfag, og var klar for medisinstudier ved UiT i Tromsø. Underveis her valgte han forskerlinja som fordypning, og var med i det første forskerkullet blant medisinstudentene ved UiT, Norges arktiske universitet. 41-åringen fikk samtidig deltidsjobb som hjelpepleier ved hjertemedisin UNN Tromsø.

I 2012 var han ferdig med utdannelse, turnus og doktorgrad. Deretter har han gått gradene i Hjerte- og lungeklinikken, først som lege i spesialisering og siden 2016 konstituert som overlege. De to siste årene har han også vært seksjonsleder i klinikken.

– Hvordan blir det å bytte klinikk, og få ansvar for fagmiljøer ved UNN både i Tromsø, Narvik og Harstad?

 – Jeg har samarbeidet mye med miljøer ved Medisinsk klinikk opp gjennom årene, og ser frem til å videreutvikle det med min kunnskap som indremedisiner. Med tanke på miljøene i Harstad og Narvik kjenner jeg noen der fra før, men må nok reise litt for å bli bedre kjent med dem. I Narvik er det også spennende med det nye sykehuset som skal bygges, sier David Johansen.

Småbarnspappa

Som pappa til to jenter på fire og seks år, samt en gutt på halvannet år, er det dermed nok å henge fingrene i.

– Det er det, ja. I tillegg holder jeg på å pusse opp en ny bolig. Men jeg har en snill kone, det må du ta med, smiler den nye klinikksjefen, som foreløpig ikke har avklart oppstartsdato for sin inntreden i Medisinsk klinikk.

Der erstatter han Markus Rumpsfeld som nå er i gang som leder for det nyopprettede E-helse, samhandlings- og innovasjonssenteret ved UNN.

LES OM FLERE nyansettelser ved UNN her.

The post Trebarnspappa blir UNNs yngste klinikksjef appeared first on Pingvinavisa.

Ann-Kirsti Brustad (t.v) og Merethe Saga Lønnum er begge pårørenderepresentanter med årelang erfaring de mener det er viktig å lytte til både før og etter at det nye sykehuset er bygd. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Prosjektledelsen bak sykehusprosjektet starter definitivt ikke med blanke ark, men symbolsk nok var det blanke hus som organisasjonsutviklingsprosjektet inviterte brukere, pårørende, ansatte, samarbeidspartnere og andre interesserte til å fylle med innhold.

I sitt kreative verksted sist uke delte de ut «spillkort» og utfordret med spørsmål som: Hva er det viktig at et sykehus anno 2026 innen psykisk helsevern og rus skal inneholde? Hva kjennetegner fremtidens pasient, behandlingsmetoder og helsetjenester; på individ-, gruppe- og systemnivå?

Brukere og pårørende

– Her er en metode for å spare mange penger i det nye sykehuset: Ivareta pårørende slik at de kan være en enda bedre ressurs! Pårørende kan enten forkorte eller forlenge et pasientforløp alt etter hvordan de selv får hjelp til å håndtere situasjonen. Det å stå nært noen som er alvorlig syke, får som regel store konsekvenser for eget liv, sa Merethe Saga Lønnum, pårørenderepresentant fra Mental Helse.

Merethe har tidligere fortalt om hvordan det er å være pårørende i UNNs egen podkast «Sykehuset»

Uttalelsen hennes ble supplert av Ann-Kirsti Brustad i LPP Harstad (Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse). Også hun tok til orde for å heve kompetansen og ivaretakelsen av pårørende, siden disse så ofte er en del av løsningen for pasienten.

I likhet med pasientene har også pårørende svært ulike erfaringer og synspunkt. Hovedbudskapet er likevel ensartet:

– Ta oss med på råd! Lytt til våre erfaringer!

Blogg: På tide med samkjøring av somatisk og psykisk helse

Prosjektleder Njål Bjørhovde leder organisasjonsutviklingsprosjektet for nybygg til psykisk helsevern og rusbehandling ved UNN Tromsø. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Det er i dag helt tilfeldig hvordan pårørende inviteres inn og hvilket fokus som er på dem, mener Brustad. Pårørende spiller ofte en avgjørende rolle for helheten i behandlingen, og opplever ofte å måtte ta rollen som «samhandlingsverktøy» mellom ulike helsetjenestenivå og -avdelinger.

Ofte blir dette spesielt tydelig for pasienter som er mellom 15 og 25 år. Disse skal håndtere overgangen fra barn til voksen ved siden av egen sykdom, og opplever ofte hull i et system som ikke er tilrettelagt for denne overgangen.

– Dette er blant innspillene jeg særskilt merket meg. Det er blant områdene vi må bli flinkere på, sa prosjektleder Njål Bjørhovde til Pingvinavisa etter å ha fått alle innspillene i muntlig form.

Fire måneder

Han fikk ellers høre om viktigheten av aktivitetsrom og store fellesareal. Behovet for både «hard» og «myk» skjerming. Direkte tilgang til grøntareal. Til å få drive fysisk trening som en del av behandlingen. Om viktigheten av valgmuligheter og brukerstyrt behandling. At pasienter bør få motta behandling hjemme uten å legges inn. Om tilbud og sikkerhet for de aller sykeste. Om trygghet både for pasienter og personale. Om helsefremmende arkitektur.

Innspillene får bli med inn i den videre prosessen. I løpet av de neste fire månedene skal prosjektet for nytt sykehus i Tromsø lage klare anbefalinger for både innhold og tomtevalg.

– Lokaliseringsdebatten Breivika versus Åsgård-området har vi ikke begynt på ennå, men i tiden framover nå må mye skje samtidig både med organisasjonsutvikling og prosessen rundt selve bygget. Vi skal ha på plass et beslutningsgrunnlag for en lånesøknad i desember neste år, forklarer Bjørhovde, som til daglig leder Fagutviklingsenheten for rus og psykiatri ved UNN Tromsø.

Foreløpig er det beregnet at det nye sykehuset vil koste 1,7 milliarder kroner.

Selve lokaliseringen ser ut til å bli et spill med tre jokere:

Alternativene som er tilgjengelige er dagens tomt på Åsgård og en tomt like nord for BUPA (Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling) ved dagens UNN Tromsø i Breivika. Disse tomtene eies begge av UNN HF. I tillegg er et tredje alternativ mulig om UNN får kjøpe den tomta som Tromsbuss i dag disponerer på nordsiden av det somatiske sykehuset.

Lytter og lærer

Deltakerne på kreativt verksted kom med innspill til hva det nye sykehuset i Tromsø bør inneholde. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Vi trenger ikke gå i alle fellene som andre har gjort før oss. Her er mange erfaringer å hente fra andre kommuner og sykehus om hva de har tenkt og erfart rundt sine nybygg. Ikke minst har vi UNN Narvik hvor det fortsatt pågår et stort organisasjonsutviklingsprosjekt i forbindelse med samlokalisering av somatikk, psykisk helsevern og Tverrfaglig spesialisert rusbehandling i Nye UNN Narvik.

Når grunnlaget for en lånesøknad er på plass, vil detaljplanleggingen kunne starte.

– Også der blir det viktig med bred delaktighet fremover, også fra brukere og pårørende, sier Bjørhovde.

Les også: – Å lytte til pasienter og pårørende gjør oss bedre

The post La fram ønsker for nytt sykehus i Tromsø appeared first on Pingvinavisa.

Artikkelen er skrevet av Muiz A. Chaudhry, lege og PhD-student og Louis de Weerd, overlege og professor ved avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Universitetssykehuset i Nord Norge (UNN).

Opp mot 3.500 kvinner i Norge får årlig brystkreft. Noen må fjerne hele brystet og deretter gjennomgå stråleterapi.

I tillegg til den psykiske belastningen med å få kreftdiagnosen, sliter mange med etterfølgende selvbilde ved tap av brystet. Målet med brystrekonstruksjon er å gjenskape brystet som har blitt fjernet, slik at de kan få en bedre livskvalitet. Da føler de seg «hel» igjen og kan gå videre i livet etter kreftbehandlingen.

Lager nytt bryst

Gjenoppbygging av brystet med eget vev (autolog brystrekonstruksjon) er blitt mer vanlig de siste årene hos kvinner som har blitt behandlet for brystkreft. Dette gir en høyere pasientfornøyelse, siden de får et bryst med naturlig fasade og elastisitet fremfor silikonprotese.

Kvinner som tidligere har fått negativ utfall fra implantat kirurgi etter kreftbehandling, får også tilbud om en slik rekonstruksjon av brystet. Dette gjelder særlig kvinner som har blitt behandlet med stråleterapi, siden de får dårligere resultat med silikonprotese på et sted som tidligere er blitt bestrålt.

Uttalt arrvev etter tidligere operasjoner på brystet, og redusert underhudsfett forårsaket av stråleterapi, skaper både drag rundt protesen (kapselkontraktur) og andre problemer i brystvevet, som medfører at implantatet må byttes ut etter noen år. Da er man nødt til å operere pasienten på nytt og heller tilføre ubestrålt vev som kan bygge opp brystet. Det egne vevet er ikke utsatt for kapselkontraktur slik som ved en silikonprotese og gir også mulighet til å skape et naturlig heng av brystet.

Hud fra magen

Disse figurene beskriver hvordan et bryst rekonstrueres ved hjelp av hud fra mageregionen.

Det mest populære område for å innhente vev for autolog brystrekonstruksjon er hud med underliggende fettvev fra nedre del av pasientens egen mage. Den forflyttes til brystkassen og modelleres videre til å danne det nye brystet. For at dette vevet skal overleve og at det nye rekonstruerte brystet skal bli kosmetisk penest, er det viktig at den såkalte hudlappen får tilstrekkelig med blodforsyning etter forflytning til brystkassen.

Dermed må slik kroppsvev høstes sammen med tynne små blodårer som stikker ut av muskulaturen i bukveggen (deep inferior artery perforators – DIEP), siden de forsyner blod til huden og subkutant fettvev i denne lappen. Disse karene ligger dypt i «6-packmuskulaturen» (rectus abdominis) og krever møysommelig disseksjon i et anatomisk vanskelig område. Skade på donorområde kan lede til dannelse av brokk og andre bukveggsproblemer, derfor må muskelfibrene separeres på en veldig forsiktig måte av erfarne kirurger som også etterfølgende korrigerer bukveggen. Da får pasienten utført mageplastikk i samme seanse.

Videre må karstilken fra denne såkalte DIEP-lappen sys mot nye blodårer av tilsvarende størrelse og kalibre i brystkassen, slik at blodforsyning til det nye brystet er gjenopprettet. Kun kar som ligger mer sentralt inne i brystkassen i nærheten av hjertet, har et trykkstyrke til å pumpe nok blod til en slik hudlapp. Derfor må selve brystkassen åpnes, og små blodårer som ligger bak ribbein bli dissekert frem på en fin og presis måte for å bli koblet mot karstilken til DIEP-lappen. De sys sammen ved hjelp av et mikroskop, og operasjonsteamet består av flere plastikkirurger med mikrokirurgisk erfaring.

Avansert plastikkirurgi

En slik brystrekonstruksjon med DIEP-lapp er et av de mest avanserte plastikkirurgiske inngrep som tilbys ved universitetssykehus i Norge. Første autolog brystrekonstruksjon med DIEP-lapp ved UNN ble utført i januar 2000.

Et kirurgisk inngrep er aldri helt uten risiko! Pasientens egen helsetilstand er en viktig faktor som er avgjørende for utfallet av en slik operasjon. Under et friskt hudvev ligger det et nettverk av meget små tynne blodårer (choke vessels) i subkutant fettvev som kommuniserer med hverandre for å opprettholde blodtilstrømning til hele kroppens overflate. Disse blodårene er på et mikroskopisk nivå og kan lett bli skadet av eksterne faktorer som røyking, hjerte-kar sykdommer, diabetes, o.l.

Skade på slike mikrovaskulære kar betyr at blodtilstrømningen til et hudparti og underliggende fettvev  enten er redusert eller avbrutt. Hvis vi modellerer en hudlapp for rekonstruksjon fra et område med skadet såkalt “choke vessels”, så er dette vevet i større fare for å ikke danne komplett sirkulasjon i hele lappen og kan dermed få områder med dårlig sårtilhelning eller dødt vev.

Komplikasjoner

Dagens praksis for radiologiske undersøkelser før DIEP rekonstruksjon (venstre boks) sammenlignet med avansert bildeteknologi (høyre boks) hos en 45 år gammel kvinne. Ikke-invasiv DIRT gir relativ sammenlignbar resultat som invasiv LFA-ICG utpekt med sirkler i venstre boks. Funn fra doppler ultralyd (hvite rundinger) og CT-angiografi (hvit pil) kan også lokaliseres på de avanserte dynamiske bildemodaliteter (venstre boks).

Et stort antall kvinner som har gjennomgått behandling for brystkreft med cellegift, er også blitt bestrålt på brystveggen. Begge faktorene har en indirekte virkning på seinere sårtilhelning, siden de skader vevet på mikrovaskulært nivå.

I tillegg har et antall kvinner i denne pasientgruppen tidligere kirurgisk fjernet både eggstokkene og livmoren på grunn av genetisk fare for å utvikle kreft i underlivsorganer (BRCA-genmutasjon). Som følge av dette har de dannet innvendige arr i bukveggen og påført skade på de aller minste blodårer i operasjonsområdet. Derfor er denne pasientgruppen i større fare for å utvikle komplikasjoner.

Kvinner som selekteres til autolog brystrekonstruksjon med DIEP-lapp blir grundig utredet med radiologiske undersøkelser som CT-angiografi og doppler ultralyd i forkant av operasjonen for å kunne kartlegge karstrukturene i deres bukvegg. CT-angiografi er en invasiv undersøkelse som krever både kontrast tilsetting i blodet og man må ytterligere bestråle pasienten for å kunne fremstille et slikt bilde. Doppler ultralyd er derimot en ikke-invasiv undersøkelse, men den er veldig operatøravhengig og kan gi litt uspesifiserte funn.

Begge forundersøkelser sier lite om endringer som forekommer i vevssirkulasjonen under en operasjon og utfallet av dette, men de er nødvendig for å gi kirurgen en forsmak av kartegningen i operasjonsfeltet.

Etter inngrepet må pasienten ligge på sykehuset i nesten en uke med gradvis rehabilitering. Selve inngrepet er både tidkrevende og kostbart. Ved UNN utføres det årlig cirka 30 slike brystrekonstruksjoner med DIEP-lapp.

Ny forskning

Dersom pasientene får komplikasjoner, kan sykehusoppholdet forlenges med flere innleggelser og operasjoner, samt flere sårstell på fastlegekontoret. Pasienten må gjennom mye fysisk og psykisk belastning før hun kommer i mål, samtidig som det påfører samfunnet en del ekstrakostnader.

Små til alvorlige tilhelningsproblemer på grunn av ikke-adekvat blodforsyning til hele brystlappen, kompliserer ofte rekonstruksjons- forløpet i denne pasientgruppen.

Derfor har det vært mye forskningsfokus de siste årene på kartlegging av blodsirkulasjon i dette området innenfor plastikkirurgisk litteratur.

Et team av plastikkirurger og forskere ved UNN/UiT har benyttet infrarødt kamera og indocyaningrønn fluorescensangiografi som bildeverktøy til å påvise sirkulasjonsmønsteret i slike hudlapper under operasjoner. Med dette utstyret kan de både fremstille den mest aktive blodåre som skal utvelges til blodforsyning for DIEP-lappen før disseksjon, og fremstille endringer i sirkulasjonsmønsteret under operasjon eller påvise områder med delvis dårlig sirkulasjon i lappen som kan føre til problemer med tilhelning av det nye brystet.

Dermed er det enklere for kirurgen å velge ut gode blodårer til lappens karstilk, samtidig som at de tidlig klarer å fange opp faresignaler under operasjon som kan medføre til uheldige konsekvenser.

Gunstig prosedyre

Oversiktsbilde av forskningsprotokoll med dynamisk infrarød termografi kamera (DIRT) og laser angiografi av det fluoriserende stoffet ”indocyanin grønt” (LFA-ICG) som benyttes til å påvise sirkulasjonsmønsteret i en DIEP-lapp under autolog brystrekonstruksjon ved UNN. Merk at sirkulasjonsbildet fremstilt med avansert bildeteknologi (som DIRT og LFA-ICG) viser tydelig at blodforsyning til den høyre lapp er bedre enn venstre side. Dette er visuelt helt usynlig på huden, og basert på disse undersøkelsene ble høyre lapp på buken utvalgt til rekonstruksjon av brystet hos denne pasienten.

Ved å kunne påvise sirkulasjonssvikt under inngrepet, kan kirurgen innhente ekstra blodårer fra andre deler av kroppen og sy dem mot reservekar i DIEP-lappen for å sikre god sirkulasjon i det nye brystet. Dette krever mer tid og ekstrakirurgi på pasienten, men når det veies opp mot ovennevnte komplikasjoner er denne prosedyren svært gunstig ved riktig indikasjon.

Resultater fra forskningsprosjektet har blitt presentert på flere internasjonale kongresser. Et annet interessant moment med dette prosjektet er at man har klart å påvise sammenheng mellom sirkulasjonsbilde dannet med ikke-invasive undersøkelser som infrarød termografi, og invasive undersøkelser som krever intravenøst kontrast administrasjon og en eller annen form for bestråling.

Infrarød termografi er blitt mer tilgjengelig med teknologisk fremgang og kommer som ekstrautstyr til smarttelefoner til en gunstig pris. Dagens utstyr for ICG fluorescensangiografi er relativt dyrt (350.000-950.000 kroner), men med teknologisk utvikling blir det billigere i fremtiden. Nylig er det utviklet ekstrakamera til androidtelefoner i Japan.

Ved å vise nytte av dette utstyret i sammenheng med kompliserte plastikkirurgiske rekonstruksjoner, kan både læringskurven innenfor slik avansert kirurgi forenkles og samtidig bidra til å redusere komplikasjoner for denne pasientgruppen. Vi ser for oss av slikt utstyr knyttet til mobiltelefoner vil bli mer benyttet som hverdagsverktøy i fremtidig rekonstruktiv kirurgi.

The post Avansert utvikling av brystre­konstruksjon appeared first on Pingvinavisa.

Et nytt analyseverktøy sørger for at UNN kan bidra direkte inn i et nasjonalt forskningsprosjekt på persontilpasset behandling av brystkreftpasienter. Studien – kalt EMIT-studien – ledes fra Oslo Universitetssykehus. UNN er det andre norske sykehuset som har fått mulighet til å investere i det kostbare utstyret.

– Pasienter som rammes av brystkreft må gjennom en operasjon først for å fjerne svulsten i brystet. Deretter må det i mange tilfeller følges opp med forebyggende cellegiftkurer. Denne behandlingen er forbundet med bivirkninger, blant annet kronisk utmattelse. Gjennom den pågående studien er målet å kunne tilby mer persontilpasset behandling, sier kreftoverlege Egil Støre Blix ved UNN.

Thomas Berg (til venstre), forsker med fagansvar for molekylær kreftdiagnostikk ved klinisk patologi, forklarer til kreftoverlege Egil Støre Blix hvordan den nye maskinen benyttes til analyse av gentester. Foto: Per-Christian Johansen

Avansert gentest

Forskningen – som består av en gentest kalt Prosigna – har pågått siden i fjor. Så langt er 32 brystkreftpasienter ved UNN inkludert. Det er beregnet at studien vil pågå frem mot 2024 og til sammen inkludere 2.150 pasienter nasjonalt.

Gentesten måler aktiviteten i flere titalls gener i kreftcellene, og gir informasjon om risiko for tilbakefall og spredning av sykdommen. Analysene gjennomføres ved klinisk patologi ved UNN, der den nye analysemaskinen for molekylær kreftdiagnostikk er installert.

Maskinen benyttes også av andre fagmiljøer ved sykehuset, blant annet til vurdering av lungekreft.

– Brystkreftpasienter med mindre svulster og normale lymfeknuter, og som ellers er innenfor gitte forutsetninger, får tilbud om denne gentesten. Testen er til stor hjelp for lege og pasient slik at vi kan redusere bruk av forebyggende cellegiftbehandling etter operasjon. Kanskje kan tre av ti pasienter slippe cellegiftbehandling og langvarig sykmelding, sier Støre Blix.

Brystdiagnostisk senter

I Norge registreres rundt 3.500 nye tilfeller av brystkreft hvert år. Av disse opereres og behandles rundt 160 ved UNN Tromsø. De aller fleste er damer, men også menn kan rammes av brystkreft.

Radiografene Laila Pedersen (til venstre) og Renathe Fredlund Jakobsen ved Brystdiagnostisk senter tar mammografi av kvinner med mistenkt kreftsvulst i brystene. Foto: Per-Christian Johansen

Kvinner som blir henvist til utredning tas imot ved Brystdiagnostisk senter ved UNN Tromsø. Der gjennomføres mammografiundersøkelser, før behandlingsforløp planlegges i ukentlige tverrfaglige møter ved sykehuset. Her inngår blant andre kirurger, patologer, kreftleger og radiologer.

– Forskningen som foregår er spennende med tanke på å gi brystkreftrammede bedre behandling med færre bivirkninger. De som kommer til utredning hos oss ved Brystdiagnostisk senter blir godt ivaretatt, og får svar allerede samme dag dersom videre behandling er nødvendig. Det er spesielt bra for de med litt reiseavstand. Nå håper vi bare å få investert i et nytt og mer avansert mammografiapparat som vil gi oss enda bedre bildediagnostikk for å vurdere svulstene. Det har stått på ønskelisten vår lenge, sier overlege Rica Mortensen.

Mange blir friske

Også ved UNN Narvik gjennomføres mammografiundersøkelser. Ved behov for videre oppfølging og behandling må pasientene til UNN Tromsø.

Egil Støre Blix har forventninger til fortsettelsen.

– Det positive er at de aller fleste som rammes av brystkreft blir friske. Ni av ti viser seg å være friske fem år etter avsluttet behandling, sier kreftoverlegen ved UNN.

Oktober er kampanjemåneden for brystkreft, kalt «Rosa sløyfe». Dette markeres grundig av Kreftforeningen.  Persontilpasset behandling er årets hovedtema.

Les også: Rekonstruerer bryst på kreftrammede

I 20 år har plastikkirurger ved UNN jobbet med rekonstruksjon av bryster til kreftrammede kvinner. Nå har de gjennom ny forskning utviklet en metode som bidrar til å redusere komplikasjoner og andre uheldige hendelser.

Les mer her.

The post Utvikler mer person­tilpasset behandling appeared first on Pingvinavisa.

– Selvsagt var det et kultursjokk å komme til Norge, men det var i Bergen at jeg opplevde det virkelige kultursjokket, for det var i Bergen jeg studerte som en del av en utvekslingsavtale mellom Norge og Botswana. Nord-Norge var egentlig ikke noe kultursjokk. Kulde og mørke, ja, det var uvant, men menneskene her er faktisk gjenkjennelig i forhold til det jeg er vant til fra Afrika, sier han.

Dermed er det ikke bare Nelson Mandela som erklærer at Tromsø og Nord-Norge er «afrikansk».

– Kan du forklare dette nærmere?

– Ja, da jeg kom til Bergen opplevde jeg at folk var mye mer formelle enn det jeg var vant til fra Botswana og Afrika. I Tromsø er folk mer direkte, og mer åpne. I korridorene hilser folk på hverandre mer naturlig og mer avslappet, og det setter jeg jo pris på, sier han.

Lefoko Mabote har opplevd mye av Norge, med studier i Bergen, turnus i Sandnessjøen og jobbopphold i Kongsvinger, før han fikk drømmejobben ved UNN i Tromsø. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Udramatisk, og derfor viktig

Det finnes svært mange utenlandske ansatte på UNN, og en stor del av dem har dramatiske historier å fortelle. Det har ikke Lefoko Mabote. Nettopp derfor er hans historie også veldig viktig, fordi den er egnet til å gi oss andre et mer nyansert syn på Afrika, som er et enormt kontinent med mangfoldig historikk.

– De fleste som sitter i Norge og hører historier fra Afrika, hører jo om krig, dramatikk og nød. Men dette bildet gjelder ikke for Botswana. I motsetning til naboland som Zimbabwe og Sør-Afrika, var Botswana så fattig at landet ikke var attraktivt som koloni, og dermed har vi heller ikke opplevd borgerkriger. Botswana var et «protektorat» under britisk ledelse, og først lenge etter at landet ble selvstendig i 1966, ble de store diamantforekomstene oppdaget, forteller han.

Han er ivrig når han forteller om hjemlandet sitt, og kan erklære at Botswana i dag er et moderne demokrati, som særlig preges av to suksesshistorier.

– Måten demokratiet ble innført på, var viktig. Det samme var fordelingen av rikdom. Presidenten har veldig mye makt, men han er tross alt folkevalgt gjennom valg som fungerer godt. Og da det ble gjort funn av diamanter, så ble ikke denne rikdommen begrenset til å bare tilfalle den regionen der selve funnet ble gjort. Hele landet har fått nyte godt av den økonomiske veksten, sier han.

Slår rot gjennom langrenn

Noe av veksten har gått med til å bygge ut utdanningssystemet. Selv tok han grunnutdanningen i hjembyen Kanye, før han begynte på universitetet i hovedstaden Gaborone. Slik startet også ferden mot Nord-Norge og Tromsø, en ferd som på ingen måte var planlagt.

– Jeg fikk mulighet til å ta medisinstudiet gjennom et utvekslingsprogram, og da jeg var ferdig skulle jeg jo reise hjem igjen. Men så dukket muligheten opp til å ta spesialisering, og jeg har veldig lenge ønsket å spesialisere meg innenfor kardiologi. Jeg trives veldig godt med å kunne praktisere dette her ved UNN, sier han.

Lefoko Mabote kom alene til Norge, men er i dag gift med kjæresten fra Botswana, som også jobber på UNN. De har to barn, og deltar aktivt i det de omtaler som «det norske samfunnet». Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Han er godt etablert i byen, med to barn og kone som også jobber på UNN.

– Du savner ikke hjemlandet?

– Jo, det er mye jeg savner med Botswana! Først og fremst savner jeg jo familie og venner, men også mye av matkulturen og naturen. Vi har tradisjon for å besøke Botswana én gang i året, – bortsett fra i år da pandemien har forhindret oss fra å reise, forteller han.

Dessuten opplever han det samme som de fleste av oss andre: Hvor barna dine slår rot, blir til slutt ofte viktig for hva du selv omtaler som «hjemme».

– Sønnen vår går på Kongsbakken videregående og dattera vår går på Stakkevollan skole. Hun er jo født i Norge, men begge er norske. De deltar i det norske samfunnet, med de aktivitetene som er vanlig her. Som det å gå turer på langrennsski.

– Gjelder dette deg selv også?

– Ja, jeg har lært meg å gå på langrennsski. Det var forferdelig vondt i begynnelsen, særlig i skuldre og armer, men jeg syntes likevel at det var viktig, smiler han.

LES FLERE historier om utlendinger ved UNN her.

DET INTERNASJONALE UNN – BAKGRUNN:

• UNN er en kompetansearbeidsplass, der rundt 6.500 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
• Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
• Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
• Ved utgangen av 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler).

The post Spesialisering ga varig utveksling appeared first on Pingvinavisa.

For fjerde år på rad kommer seksjon for gynekologisk kreft ved UNN best ut i Kreftregisterets rapport som viser hvor mange som overlever ovarialkreft. Dette er en samlebetegnelse for kreft i eggstokk, eggleder eller bukhinne hos kvinner.

• Den relative overlevelsen for pasienter tilknyttet UNN/Helse Nord var for 2019 på 53,7 prosent, mot 50,3 for hele landet.
• Dødeligheten etter operasjon (60 dager) for pasienter tilknyttet UNN/Helse Nord var for 2019 på 0 prosent, mot 0,9 prosent på landsbasis.
• Andel pasienter uten resttumor etter kirurgisk behandling for pasienter tilknytta UNN/Helse Nord var for 2019 på 91,3 prosent, mot 67,6 prosent nasjonalt.

– Jeg blir så glad og motivert når jeg ser disse tallene, selv om vi vet at det er snakk om såpass få pasienter at vi ikke kan si at vi nødvendigvis er bedre enn de andre. Men det er i hvert fall ingenting som tilsier at vi er dårligere til å behandle denne kreftformen enn de er på de andre sykehusene, sier overlege Anne Hansson ved seksjon for gynekologisk kreft.

Les også: Harstad har landets mest fornøyde gynekologiske pasienter

Tett samarbeid med lokalsykehusene

Behandling av gynekologisk kreft styres ut fra universitetssykehusene, men foregår i tett samarbeid med lokalsykehusene. Overlege Hansson mener de gode overlevelsestallene i nord i stor grad skyldes et svært godt samarbeid mellom UNN i Tromsø og i de andre sykehusene i landsdelen.

Hvert år får mellom 40 og 50 kvinner i Nord-Norge diagnosen ovarialkreft.

– Alle som får diagnosen blir vurdert av minst fire av oss som er ansatt ved seksjonen. Unikt for vår seksjon, er at det er ansatt to onkologer, leger som er spesialister på kreftbehandling, i vårt team. Dette sikrer en bredere tilnærming til pasientene med en forankring i det onkologiske fagmiljøet. I tillegg kobler vi på radiologer, patologer, gastrokirurger og andre som kan se situasjonen fra andre synsvinkler. Alle kan ikke huske på alt, så det at flere vurderer pasientene gjør at vi kan være enda tryggere på hvilken behandling som er den rette. Vi har færre pasienter enn de andre universitetssykehusene, noe som gjør det enklere for oss å jobbe på denne måten, sier Hansson.

Les også: Utvikler mer persontilpasset behandling

Seksjonsoverlege Martin Lindblad sier de gode resultatene i nord vekker oppsikt andre steder i landet.

– Tilbakemeldingen fra helsepersonell som egentlig jobber ved andre sykehus, men som har vært innom hos oss en kortere periode, er at de blir overrasket over hvor tett vi jobber. De lurer på hvordan vi greier å organisere oss på en slik måte. Mye handler nok om størrelsen på sykehuset og antall pasienter. Men også det engasjementet som vises både i vår seksjon og hos de viktige støttespillerne vi har i andre avdelinger, har en helt klar betydning. Vi har en ekstremt god røntgenavdeling, vi har dedikerte patologer som brenner for å hjelpe pasientene, og vi har gastrokirurger som bidrar svært aktivt. Akkurat dette vet vi at de sliter med å få til på samme måte ved andre sykehus, sier Lindblad.

Skal se på antall operasjoner

Også de kirurgiske resultatene ved ovarialkreft er gode ved UNN. Men andelen pasienter som ble operert i nord er lavere enn andre steder i landet. På landsbasis ble 76,4 prosent av pasientene operert, mens det i Helse Nord var 61,1 prosent som havnet på operasjonsbordet.

– Dette blir et viktig punkt for oss å se på fremover. Nå er det ikke slik at alle automatisk skal opereres, det er viktig å finne den riktige behandling for hver enkelt pasient. Vi ser at de vi opererer, de har det vært riktig å operere. Spørsmålet er om vi burde operert flere. Et nasjonalt prosjekt skal se på hvorfor forskjellene er såpass store, og om ulikhetene skal jevnes ut, sier seksjonsoverlege Lindblad.

Du kan lese hele årsrapporten for gynekologisk kreft her

The post Pasienter med kreft i eggstokkene vurderes av minst fire leger appeared first on Pingvinavisa.

Femårsoverlevelsen (andelen pasienter som lever fem år etter diagnosen stilles) for barn og ungdom med kreft i Nord-Norge er på 91,3 prosent. Dette er høyere enn i andre regioner. Etter ti år lever 87,0 prosent av pasientene, også dette er høyere enn i resten av landet.

Tallene i tabellen og grafen er hentet fra årsrapporten for barnekreft, og viser overlevelse for barn og ungdom fordelt på bostedsregion i årene 2010-2019. Årsrapporten ble publisert 23. september i år.

Alle diagnostiseres i Tromsø

Alle barn og unge fra 0 til og med 17 år med kreft i Nord-Norge diagnostiseres og behandles ved UNN Tromsø. Noen får deler av sin senere behandling og oppfølging ved andre sykehus i landsdelen.

– Vi må være litt forsiktig med tallene siden vi snakker om et forholdsvis lavt antall pasienter. Men for perioden 2010 til 2019, som denne statistikken er basert på, snakker vi om 178 barn i landsdelen. Så jeg vil si at tallene er ganske pålitelig, selv om det naturligvis er større pasientgrunnlag andre steder i landet, sier Tore Stokland, som har jobbet med barnekreft siden 1983.

Tore Stokland har jobbet med barnekreft siden 1983. Foto: Jørn Resvoll

– Kreft hos barn er heldigvis ganske sjeldent. Men det betyr også at vi er helt avhengig av å dele kunnskap og forskning med andre sykehus her i landet, og i andre land. Barnekreftlegene her på UNN deltar i internasjonalt samarbeid på flere områder, og holder seg hele tiden oppdatert på den nyeste kunnskapen innen barnekreft. Vi er med på kongresser, og aktiv i ulike komitéer og grupper som driver med faglig utvikling nasjonalt og internasjonalt. Det internasjonale samarbeidet innen barnekreft er ekstremt godt, forklarer den erfarne overlegen.

Tett kontakt og godt samarbeid

Barnekreftbehandlingen i Norge er sentralisert til UNN, St. Olavs, Haukeland og Rikshospitalet. Den tette kontakten mellom de fire kreftsentrene er svært viktig for å sikre den beste behandling for de unge pasientene, ifølge Stokland.

Men det som kanskje er det viktigste suksesskriteriet for de gode resultatene innen barnekreft på UNN, er det tverrfaglige samarbeidet internt. De ansatte på barne- og ungdomsavdelingen har viktige støttespillere i andre, sentrale fagmiljøer på sykehuset.

– På legesiden er vi helt avhengig av våre dyktige radiologer, patologer, kirurger, stråleonkologer og flere andre spesialiteter. I hver av disse gruppene har vi lyktes å få dedikerte fagfolk som vi samarbeider tett med. De er svært engasjerte, brenner virkelig for disse pasientene, og kvaliteten i alle ledd er meget god, sier Stokland.

Nevrokirurg Kristin Sjåvik har jobbet med denne pasientgruppen siden 2006, og har de siste årene hatt hovedansvaret for å operere barn med hjernesvulst.

– Det gode samarbeidet vi har fått til betyr alt. Dette er en forholdsvis liten pasientgruppe, og det at vi også er et nokså lite sykehus gjør at man tar situasjonen på høyeste alvor hver eneste gang, sier Sjåvik.

Les også: Vurderes av minst fire leger

Hvert år får rundt 50 kvinner i Nord-Norge påvist kreft i eggstokkene. Alle som får diagnosen blir vurdert av minst fire leger ved UNN.

Les mer her.

Ikke overrasket

Men godt samarbeid på legenivå er ikke nok. Det er sykepleiere og andre faggrupper som står for det meste av det daglige, praktiske arbeidet med de yngste kreftpasientene. Barnesykepleier Tonje Randisdatter Tunstad er ikke overrasket over at resultatene for barnekreftbehandling i Nord-Norge er så gode.

Barnesykepleier Tonje Randisdatter Tunstad er ikke overrasket over de gode resultatene. Foto: Jørn Resvoll

– Alle er på fornavn med alle. Jeg kan ringe direkte til nevrokirurgen, selv om vi egentlig ikke jobber i samme avdeling. Leger hos oss kan ringe til leger på andre sykehus, og motsatt. Et tett samarbeid lokalt, nasjonalt og internasjonale, kombinert med faglig dyktighet og engasjement, gir de resultatene vi nå ser.

Bekymret for økonomisk fokus

Også lærere, fysioterapeuter, musikkterapeuter, leketerapeuter og ergoterapeuter trekkes fram som yrkesgrupper på barneavdelingen som er sentrale i behandlingen av kreftsyke barn.

Nå håper Tore Stokland at UNN og Helse Nord fortsatt kan være i front i årene som kommer.

– Det er dyktige og dedikerte folk som skal jobbe videre med denne pasientgruppen. Min bekymring ligger i det økonomiske, der det stadig er tilstramminger. Jeg er skeptisk til at økonomifokuset er blitt for dominerende i norsk sykehusdrift. Men jeg håper barnekreft fortsatt vil være et satsingsområde ved UNN, og at man etter hvert også kan få på plass et seineffekt-senter. Dette er noe vi har jobbet med over mange år, men foreløpig er det ikke bevilget nok penger til at et slikt senter kan etableres, sier Stokland.

Du kan lese hele årsrapporten for barnekreft her

The post Tverrfaglig samarbeid bidrar til knallgode resultater appeared first on Pingvinavisa.