I en hektisk hverdag før jul er tempoet alltid høyt. Det er en fredag formiddag, og jeg står der noe henslengt og venter. Støtter meg mot en kjølig vegg mens jeg gløtter på alle hvitkledde som i raskt tempo traver forbi meg. Atmosfæren i bygget bærer fortsatt ikke stort preg av julefred, annet enn et høyt og staselig juletre som dominerer et av de største arealene med sin fineste prakt.

Det er advent, og blikket mitt fester seg litt på alle som stresser forbi. Noen fra lunsj, og andre til. Noen er pasienter som skal inn for å rekke avtaler med leger og undersøkelser. Noen ikledd røde og gule arbeidsklær fra akutten. Men mange er hvitkledd. De aller fleste har et mål. Noe de skal rekke. Et tidspunkt de ikke kan komme for sent til. Korridoren er full av mennesker med bestemte uttrykk. Fellesnevneren? Slitne, bekymrede eller trøtte blikk.

Hverdag og høytid hånd i hånd

Er livet til et helsepersonell noe annerledes i førjulstiden og selve høytiden enn ellers? Er mennesket som steller og tar vare på deg som pasient noe ulik fra hverdag til helligdag, året rundt? Nei.

Den hvitkledde med det slitne og bekymra blikket løper til og fra pasientene sine hver dag året rundt, i håp om å rekke over alle som har behov for faglig oppfølging og samtidig medmenneskelig støtte og omsorg. Noen ganger er ikke høy faglig kompetanse godt nok. Man rekker ikke matpausene sine, og man rekker ikke livet til mennesket som balanserer på tidens tveegga sverd. Og som til syvende og sist taper kampen mot klokka.

Engler i hvitt holder hjulene i gang, også i jula. Og de gråter de også hvis hverdagen blir for følsom. Illustrasjonsfoto fra hjerte-, lunge- og karkirurgisk sengepost UNN Breivika: Per-Christian Johansen

Gråter et helsepersonell på vei hjem fra endt vakt, når tiden ikke rakk til overalt? Når hjelpen man forsøkte å gi ikke strakk til like mye som man skulle ønske? Når man har løpt i mellom rommene, i håp om å kunne gjøre alt – og mer til? Gråter en sykepleier når mannen i senga foran deg smiler mot deg det ene øyeblikket, og er borte det neste?

Mannen man slo av en vits med litt tidligere, mannen man visste han hadde en familie, venner og bekjente hjemme. Mannen som kom inn med dårlig helse, men i håp om å likevel bli frisk og feire jul med sine nærmeste. Mannen som ikke greide seg, på tross av utallige gjenopplivningsforsøk og på tross av en sykepleiers innstendige bønner om å holde fast ved livet. Om ikke å gi seg ennå. Ord hvisket, nesten umulig å høre for andre. Men som fortsatt henger i lufta når hjertet hans har sluttet å slå: ”Lev. Vær så snill…”

Holder hjulene i gang

Gråter helsepersonell i ren avmakt fordi det innimellom ikke er nok å gjøre alt, og mer til? Velger de fortsatt å jobbe der de er, på tross av at de ikke alltid rekker sine matpauser? Og på tross av at livet jevnlig tar, like mye som det gir? Når følelsen av å være så inderlig nært alt på godt og vondt innimellom er mer krevende enn det man greier å forholde seg til?

Ja, det er tyngende og vondt enkelte dager. Og det er ikke alltid tid til å spise opp matpakken sin. Helsepersonell tar på seg jobben med å bidra innen helse og omsorg og får hjulet til å gå rundt. De gir av hele seg selv for at pasientene skal få så god oppfølging som mulig. Det krever sitt å stille til vakter året rundt på disse premissene.

Møter du disse hvitkledde englene i korridorene med bekymra blikk og et hurtig tempo, gi dem et smil. De fortjener det! Møter du hvitkledde engler i korridorene som smiler og ler, vær glad med dem. De har kanskje hatt røffe dager på jobb, men de har kanskje også fått muligheten til å redde et liv som balanserte på kanten av tiden. De bidro med sin høye kompetanse til at mennesker i nød fikk livsnødvendig hjelp akkurat da det trengtes som mest.

Et hjerte av gull

Helsepersonell på jobb i julen er ikke noe ulikt ellers i året. De tar vare på oss med det samme store hjertet som de alltid er i besittelse av. De bekymrer seg over pasientene sine like mye som ellers, og de løper like fort som vanlig. Helsepersonell står på året rundt. Men det er likevel noe eget når man kommer inn i høytider. Livet gjør at en kommer nærmere hverandre. Døden føles nærmere for noen. En trygg hånd kan føles ekstra god på dager man må tilbringe innlagt der man heller vil være hjemme hos sine.

Alle løp de forbi meg i korridoren, med ett mål foran seg: De hadde noe de skulle rekke. Blikkene deres flakket mens de raskt og flyktig forsvant ut av syne. Hva dagene deres var fulle av visste de bare selv. Alt jeg kunne, var å ta inn øyeblikket da de passerte meg der jeg ventet langs veggen. Alt jeg kunne, var å forestille meg de gleder og sorger de bar på sine skuldre.

Men jeg ble full av ærbødighet og respekt for dem.  For hva skulle man gjort uten dem?

De har et hjerte av gull, og de bruker juletiden sin til å ta vare på oss, fordi de vil. De er hvitkledde engler. Og de gråter innimellom de og.

Ha ei riktig god jul!

Les flere blogger på pingvinavisa.no.

Innlegget Hvitkledde engler gråter de også dukket først opp på Pingvinavisa.

Tor Ingebrigtsen har mange han vil takke. Sykehusdirektøren er kledelig kledt i hvitt her han vandrer rundt på det romslige hjørnekontoret i D-fløyas syvende etasje i Brevika, og røper at han har en plan om å dale ned i skjul nå når det blir glade jul.

– Egentlig skal jeg ha fri, men blir nok å være litt på kontoret i romjula. Du ser haugene med papir her som jeg gjerne vil komme meg gjennom før nyttår. Men jeg tror det må bli om kveldene så ingen ser meg, smiler han.

Ukentlige avdelingsbesøk

Direktør Tor Ingebrigtsen takker de ansatte for en ekstraordinær innsats den siste tiden. - Mange jobber mye og legger ned en beundringsverdig innsats for våre pasienter, både de vi har her i dag og de som skal ivaretas i framtida. Det går ikke av seg selv, sier han. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Årsaken til at han går i hvitt er at han tidligere i dag har vært på en av sine «formiddagsvakter» ute i avdelingene.

– Jeg prøver en gang i uka å besøke en avdeling. Der blir jeg med litt rundt på ulike gjøremål og får kanskje også hilst på pasienter.

I litt over ni år nå har Tor Ingebrigtsen vært sykehusets øverste mann. Direktøren var 43 den sommeren han ble tilsatt. Nå er han 53, og klar for å ta fatt på en ny epoke i sykehusets historie.

– Vi står ved et tydelig tidsskille nå, mener han. Han vil gjerne fortelle mer om det, men først er det tid for at journalisten fisker fram telefonen.

– Ja, for jeg tenkte at jeg skulle begynne med å ta en snap av deg. Sånn for å bryte isen, på en måte…

Han humrer.

– Ja, vi må huske å snakke om snapchat-saken også, lover han.

Ingebrigtsen inviterer Pingvinavisa på kontoret like etter at han har holdt årstalen sin på helseforetakets tre ulike sykehus, fordi han har en del på hjertet nå ved årets slutt.

Enorme grep er tatt

– Det som virkelig preger organisasjonen nå er at det pågår mange store prosjekter samtidig. Først de to store IKT-prosjektene: Felles journal i nord og felles røntgensystem. Og så er det jo byggeprosjektene våre: A-fløya, PET-senteret, og Bygg 7 på Åsgård – sistnevnte åpnet i høst.

– Så er vi i startgropa med neste planleggingsfase: Forprosjektet for nytt sykehus i Narvik og idéfase for nye bygg for psykiatri her i Tromsø. Ved siden av har vi gjennomført store organisasjonsendringer, ved å slå sammen to klinikker til en Psykisk helse og rusklinikk, vi har foretatt en utskilling av barne- og ungdomspsykiatrien og gjort en integrering av den i Barne- og ungdomsklinikken. Vi har etableringen av Nasjonalt senter for e-helseforskning og utskilling av resten av det gamle NST (Telemedisinsenteret) til Kvalitets- og utviklingssenteret i UNN. Så har det vært en betydelig prosess i å flytte plastikk-kirurgien fra NOR-klinikken til K3K-klinikken, ramser han opp.

– Alle disse tingene er i sum en uvanlig stor prosjektportefølje, som er gjennomført eller pågår på toppen av ordinær drift. Det har krevd en ekstraordinær innsats fra både ledere og ansatte i UNN dette året, poengterer han.

– I stort har dette gått ganske bra. Vi gjennomfører disse prosjektene stort sett til planlagt tid og til planlagt kostnad. Samtidig er resultatene i pasientbehandlinga i bedring på de områdene vi blir telt og målt på.

Takknemlig

Det er derfor direktøren sitter her og kjenner på en stor takknemlighet.

– Jeg vil takke for en ekstraordinær innsats i år! Mange jobber mye og legger ned en beundringsverdig innsats for våre pasienter, både de vi har her i dag og de som skal ivaretas i framtida. Det går ikke av seg selv. Jeg vet det er krevende. Samtidig vet vi at både 2017 og -18 blir år som vil bli preget av det samme: Ferdigstilling av PET-senteret, A-fløya og innflyttingsprosessen der. Oppstarten av Elektronisk kurve – medikasjon, er en ny stor innføringsprosess innenfor IKT.

Han forklarer at sykehuset har hatt et økonomisk handlingsrom og et tidsvindu hvor det har vært viktig å få gjort alle disse tingene mer eller mindre samtidig.

– Men behovet for å koordinere mellom mange pågående prosjekter kunne blitt løst bedre. Jeg tenker at vi for framtida skal etablere et bedre beslutningssystem for å vurdere hvordan de ulike prosjektene treffer organisasjonen – og når. Noen prosjekter medfører masse arbeid i én klinikk, og merkes ikke i andre deler av systemet. Mens andre prosjekter treffer absolutt hele sykehuset samtidig. I årene fremover må vi prøve å bli bedre til å få til ei styring som i større grad reduserer samtidighetskonfliktproblemene.

Da Tor Ingebrigtsen tok roret i 2007, var det under forutsetning av at UNN skulle gjennom omstilling for å få åpnet muligheter for nye investeringer og utvikling. Underskuddet det året Ingebrigtsen mønstret på som toppleder var på svimlende 500 millioner kroner. I år styrer UNN mot 100 millioner i pluss. Det er 10 millioner mer enn planlagt og 50-60 millioner mer enn kravet Helse Nord stiller for å kunne betjene renter og avskrivinger – blant annet. Det er ikke så mange bedre måter å bevise at medisinen som er påført har gitt ønsket effekt. Direktøren forsikrer at de 50-60 millionene skal brukes i nytt medisinsk-teknisk utstyr. De rekker ikke til all verden, men man får i hvert fall gjort uendelig mye mer med 50 millioner enn med 0.

De neste årene vil skille seg fra de foregående, fastslår direktør Tor Ingebrigtsen. - Vi skal i tiden framover fokusere mye mindre på struktur og organisasjon, og mye mer på det jeg kaller for kultur og system for gjennomgående og dyptgående kontinuerlig forbedring som metode. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Nytt tidsskille

– Nå står vi ved et nytt tidsskille. Vi har lagt bak oss en periode på nesten ti år hvor vi har jobbet mye med å løse utfordringene som UNN har stått over for gjennom store organisasjonsendringer. Nå ser vi et nytt utfordringsbilde som vil kreve ny tilnærming. Vi skal i tiden framover fokusere mye mindre på struktur og organisasjon, og mye mer på det jeg kaller for kultur og system for gjennomgående og dyptgående kontinuerlig forbedring som metode.

Her skjønner han selv at han må utdype litt.

– Kort fortalt: hvis vi bruker tilsynsbesøkene – særlig de fra Helsetilsynet – som eksempel, så handlet tilbakemeldingene for fem år stort sett om at UNN manglet prosedyrer og rutiner. Etter tilsyn nå får vi beskjed om at UNN har gode prosedyrer, gode strukturer og gode rutiner, men at de ikke er tatt i bruk fullt ut. Derfor skjer det fortsatt feil. Og når det skjer feil og avvik, så er vi for dårlig til å lære på tvers i hele organisasjonen av det som har skjedd. Vi er nødt å bygge en ny kultur og nye og bedre systemer for å lære av avvik, og få til læring på tvers i hele vår organisasjon, poengterer direktøren.

Han mener det krever kulturendring, lederopplæring, og generelt en annen måte å tenke på, slik at hele sykehuset jobber mer systematisk med forbedrings- og kvalitetsarbeid.

– Det handler om å sy i hop initiativer som i stor grad tas fra grunnplanet i organisasjonen allerede, med bedre tilrettelegging og struktur fra ledelsens side. Mye av dette arbeidet blir nemlig allerede gjort, men det er stykkevis og delt.

Skoleeksempel sikret Kvam-pris

Så forteller han om årets Kvalitets- og arbeidsmiljøpris som gikk til sengeposten på Kreftavdelinga.

– Denne sengeposten er et eksempel på hva jeg mener når jeg snakker om metode for kontinuerlig forbedring.

Mangel på informasjon og forutsigbarhet ble opplevd som dårlig kvalitet og dårlig service for pasientene, og frustrerte de ansatte. Det ble derfor under forbedringsprosessen utviklet en rekke tiltak som i all hovedsak handlet om å planlegge og strukturere hverdagen bedre.

– For eksempel ringer de pasientene noen dager før planlagt innleggelse for å sikre at man har felles forståelse for hva som skal skje. Lege og sykepleier møter pasienten i lag slik at pasienten slipper å fortelle sin historie to ganger, og de to deler på dokumentasjonsoppgavene etterpå.

En lang rekke tiltak er innført, og vurdert nå ett år i etterkant med pasienttilfredshetsmålinger og medarbeiderundersøkelse.

Fortsatt fobedringspotensial

Og det er ikke småtterier som har kommet ut av det hele: Pasientene oppgir å være mer fornøyd, underskuddet på budsjettet er borte. Medarbeiderne rapporterer om en bedre hverdag, og liggetiden er gått ned uten at man har fått det mer travelt.

– Det er rett og slett bedre logistikk, bedre kvalitet og bedre utnyttelse av ressursene som gir en bedre opplevelse for alle involverte. Det er denne typen arbeid vi i årene fremover må rette vårt hovedfokus mot, sier direktøren.

Han tror det generelt sett er stor variasjon mellom avdelingene på UNN i hvor systematisk de jobber med kvalitetsarbeid.

– Stor variasjon er alltid et kvalitetsproblem, for det betyr at noen har dårligere løsninger enn andre. Men jevnt over er jeg sikker på at det aller meste av UNN har forbedringspotensial. Gjennom å lage et mer helhetlig og felles system for å drive denne typen arbeid, hele tiden sette oss nye mål å strekke oss etter, så tror jeg at vi kan skape et bedre sykehus som håndterer et større antall pasienter innenfor de ressursrammene vi har. Det er jo særlig tilgangen på bemanning som vi vet kommer til å begrense våre muligheter framover.

God på mye

Han har mer positivt i ermet. Fra å være et av landets dårligste sykehus i å forebygge sykehusinfeksjoner, har UNN nå en klar forbedring på området.

– Det er gjort et stort arbeid i regi av blant annet Smittevernsenteret, Infeksjonsmedisinsk avdeling, Ortopedisk avdeling og mange andre enheter i UNN. I 2. tertial i 2016 fikk 0,5 prosent av alle som ble operert i UNN, en dyp og alvorlig infeksjon. Dette tallet pleide å ligge rundt fire prosent for en del år siden. Her ligger det en stor helsegevinst for pasientene som slipper slike tilleggsbelastninger, og en betydelig ressursbesparelse for oss som unngår å bruke penger og arbeidsinnsats på å behandle komplikasjoner.

– Som et konkret eksempel kan jeg nevne at hemiproteser – som er en type hofteprotese – der hadde vi infeksjonsprosent på 10 prosent i 2011-2012. Hittil i 2016 har det ikke vært en eneste infeksjon!

Han nevner også det faktum at UNN for få år siden var det sykehuset i landet som brukte mest bredspektret antibiotika. I år er UNN det sykehuset som bruker minst!

– Mye av denne typen arbeid pågår og er gjennomført, men vi vil altså over i et modus hvor vi flytter lederoppmerksomheten og -kapasiteten fra organisasjonsendringer til å drive aktiv ledelse av denne typen kvalitetsarbeid i hverdagen. Vi må lære oss disse forbedringsteknikkene enda bedre!

Han tror budskapet faller i god jord. Pasientsikkerhet- og kvalitetsarbeid er en del av selve hjertet i UNN.

– Vi har internt utviklet god kompetanse og forståelse for hva som må til for å lykkes med forbedringsarbeid i UNN. Dette tror jeg er ganske godt forankra. Mange forstår potensialet i en slik arbeidsmåte.

Det blir nok noen dager på kontoret også i jula for UNN-direktøren, som ser frem til å utvikle sykehuset ytterligere i årene som kommer. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Fryktkultur

Men det har ikke bare vært artige arbeidsdager i år heller. Han tar tyren ved hornene selv:

– Den diskusjonen vi hadde om fryktkultur og åpenhetskultur, begynner han.

– Mitt budskap er at dette har ført til en viktig diskusjon. På oppdrag fra styret nedsatte vi i vår ei partssammensatt arbeidsgruppe bestående av tillitsvalgte og ledere. Sammen har vi gjennomgått det vi vet om arbeidsmiljøet i UNN, og så etablert en felles forståelse av hvilke deler av organisasjonen som har alvorlige arbeidsmiljøutfordringer. I fellesskap har vi forsikret oss om at det pågår relevante prosesser der hvor man har dårlig arbeidsmiljø. Dette er supplert med en arbeidsmiljøundersøkelse som det er viktig at alle bidrar til å følge opp ordentlig.

– Vi har også kartlagt strukturen i partssamarbeidet. Det som har blitt veldig tydelig, er at vi har bygd en ganske god og robust struktur på foretaksnivå, med direktørens ledergruppe, foretakstillitsvalgte og foretaksverneombud. Det er også en ganske god struktur på klinikknivå. Men i det vi går til avdelinger, seksjoner og enheter – der pasientbehandlingen faktisk skjer – så ser vi at det er en sterkt varierende og til dels fraværende struktur på partssamarbeidet. Tillitsvalgte og ledere har her i mindre grad etablert en felles arena for å løse arbeidsmiljøutfordringer, eller for å håndtere avvik og driftsforstyrrelser i fellesskap. Fraværet av struktur og systematikk i partssamarbeidet har medført at mange tillitsvalgte har hatt en frustrasjon som de har kanalisert oppover. De har delvis følt seg litt misforstått, og følt at ting har blitt stående i stampe, at det ikke har vært noe apparat for å ta imot det de har vært opptatt av, forklarer han.

Litt inn i nyåret skal AMU (Arbeidsmiljøutvalget) beslutte en struktur som det blir et felles arbeid og ansvar å få implementert i organisasjonen. Dette henger også i hop med satsingen på kontinuerlig forbedring, som fordrer at det finnes lokale arenaer i hele organisasjonen hvor man i fellesskap kan jobbe med å løse ting på lavest mulig nivå.

Del av forbedringsarbeidet

– Det å melde avvik er en viktig del av forbedringsarbeidet. Snapchat-saken henger faktisk også i hop med kontinuerlig forbedring som prinsipp, påpeker sykehusdirektøren.

Prinsippet er at de som har stått for avviket, miljøet rundt dem og deres ledelse skal bruke avviket til å løse problemer, og at resten av organisasjonen kan lære av det.

– Vi visste da vi startet satsingen at var en risiko for denne typen avvik. Pasientsensitiv informasjon kunne bli eksponert. Men erfaringen fra St. Olavs hospital, som vi støttet oss på, var god og uten avvik av betydning.

Han senker tempoet i praten litt for ikke å levne noen tvil.

– Da dette avviket først skjedde var det helt riktig, nødvendig og ønskelig at det ble meldt. At noen tipser en avis om avvik i UNN har vi heller ingenting imot. Det er en helt naturlig og forventet del av det å ha en åpenhetskultur. Avisene er i tillegg en god arena for å drive intern kommunikasjon på sykehuset, så jeg har absolutt ingenting imot at et avvik blir brukt som metode for å kommunisere UNNs forbedringsarbeid også gjennom media.

– Det vi reagerte sterkt på, det var to ting: Det første var at vår IKT-sikkerhetssjef etter hans syn ble grundig feilsitert av iTromsø. Han kunne ikke si så mye om den kokrete saken, og ble istedet stilt generelle spørsmål om mulige konsekvenser av alvorlige brudd på taushetsplikten. De svarte han korrekt på, men hadde ikke forestilt seg at det skulle bli koblet til den konkrete saken på den måten som avisen gjorde. Vi synes det er sterkt beklagelig at det ble sånn.

Avvik, ikke varslersak

– Det andre vi reagerte på var at avisen kalte det for en varslersak. Varsling er tydelig hjemlet juridisk i arbeidsmiljøloven. Det er en ordning som skal brukes når man mistenker alvorlige lovbrudd eller eller alvorlig svikt fra ledelsens side, for eksempel korrupsjon eller unnfallende ledelse. Det er helt spesielle prosedyrer knyttet til varslingssaker, og det grunnleggende prinsippet er det motsatte av behandlingen av avvik. Nemlig at den det varsles om slettes ikke skal håndtere saken selv. En varslersak skal undersøkes etter helt konkrete prosedyrer. Vi forsøkte å ta dette opp med iTromsø, om at det er viktig å skille mellom avvik og kontinuerlig forbedringsarbeid, og varslersaker. De valgte å blande disse to tingene sammen. Det synes vi er problematisk av hensyn til våre ansatte, og sterkt kritikkverdig.

I dialog med tillitsvalgte har UNN-ledelsen nå bestemt seg for å ta en timeout i snap-satsinga og gjøre en ny risikovurdering. Snapchat var et populært tiltak blant mange ansatte, og avdelinger sto i kø på venteliste for å få låne snap-telefonen. Mange ville bruke denne anledninga til å få vist fram hva de jobber med og hvordan deres hverdag på sykehuset arter seg.

– Tilbudet var etterspurt og populært, men vi må ta inn over oss at det var en risiko der som slo inn relativt fort, og som vi må ha god kontroll på dersom vi skal videreføre dette. Dette blir en sak for AMU, ledergruppa og andre relevante organer, sier direktøren og reiser seg.

Gode rammevilkår

Det er på tide å avslutte en timelang samtale. Det er på tide å ta litt jul.

– Reiser du deg fortsatt om noen spør om det er en lege i salen?

Han som en gang var en nevrokirurg, stopper, tenker litt og humrer forsiktig.

– Hvis ingen andre reiser seg, så gjør jeg det. Men jeg blir nok sittende noen sekunder i håp om at mer kvalifisert personell melder seg.

Direktøren smiler stort nå, før det kommer med inderlig engasjement:

– Men jeg opplever faktisk hver eneste dag at det jeg gjør er legearbeid. Det handler om å forsøke å skape så gode rammevilkår som mulig for alle medarbeidere som driver pasientbehandling. Både de som gjør det i dag og de som skal gjøre det i fremtiden!

Innlegget – Nå står vi ved et nytt tidsskille dukket først opp på Pingvinavisa.

Tromsø-kvinnen Torunn Ovanger har malt flere akvareller som smykker ut en av korridorene ved Pingvinhotellet. Foto: Per-Christian Johansen

Arvid Sveen (øverste bilde) forklarer om sine bilder av samiske offersteder til kunstkollegene som har bidratt til utsmykking av Pingvinhotellet UNN Tromsø. På det nederste bildet er Annelise Brun med sine fargerike malerier. Foto: Per-Christian Johansen

Kunstner Ulf Meyn får assosiasjoner til meditasjon når han presenterer ett av sine to kunstbidrag i Pingvinhotellet. Foto: Per-Christian Johansen

– Her får vi presentert kunst med mangfold i alle korridorer, og vist frem kunstnerisk kompetanse fra hele Nord-Norge. De fleste gjestene ved Pingvinhotellet er fra denne landsdelen, og her møter de nå kunst med tilhørighet fra nord. Vi er veldig fornøyd med resultatet, forklarer Jenny-Marie Johnsen, som har ledet kunstkomiteen for Pingvinhotellet.

Offersteder i svart-hvitt

Bidragene fra kunstnerne består av alt fra malerier, tegninger, fotografier, keramisk kunst og tekstiler. De utvalgte har fått utfolde seg innenfor rammer knyttet til landsdelen, og en av dem er Arvid Sveen (72). Den erfarne fotografen kommer riktignok fra Lillehammer-traktene opprinnelig, men har 45 års fartstid i Nord-Norge bak seg – de 15 årene siste i Tromsø.

Han har levert seks bilder i svart-hvitt som viser samiske offersteder på nordkalotten. Disse pryder korridoren på plan 18 i Pingvinhotellet.

– Bildene har utgangspunkt i boken «Mytisk landskap» med bilder av samiske offersteder gitt ut i 2003. Jeg har valgt noen motiver med tydelige klipper/steiner som er knyttet til konkrete historier. Med bilder i svart-hvitt blir strukturen mer spennende og bildene er mer tidløse, forklarer Arvid Sveen, som også er kjent for sin billedbok om Tromsdalstinden fra 2006.

Akvareller

Tromsø-kvinnen Torunn Ovanger (69) har drevet med akvarellmalerier i flere tiår, etter å ha utdannet seg på kunstskole i Italia. Sammen med øvrige bidragsytere til Pingvinhotellet fant hun inspirasjon i det å skape trivsel for personer som i mange sammenhenger opplever en tung hverdag på sykehuset.

Ovanger har malt tre akvareller med motiver fra naturen med en rolig atmosfære.

– Målgruppen på et pasienthotell er gjerne mennesker i en sårbar situasjon. Da passer det med noe nøytralt, og som ikke er kontroversielt. Det var med i vurderingen for motivene som er valgt denne gangen, sier Ovanger.

Annelise Brun, også hun Tromsø-kunstner, har på sin side valgt sterkere farger i sine motiver på plan ni.

– Jeg har slått meg litt løs med fargepaletten, ja. Med malerier i en smal korridor ønsket jeg å presentere noe som kunne fungere på nært hold, og samtidig gi en følelse av bevegelse i det indre landskap, sier Brun, som har tatt sin kunstneriske utdannelse i fargesprakende Nederland.

Meditasjon

Ulf Meyn, tromsøbasert siden slutten av 1970-tallet, ser på sin side en sammenheng med ro og meditasjon i sine to lysinstallasjoner av keramikk og porselen som pryder de felles møteplassene mot sør på plan syv og 19. Meyn var den siste av kunstnerne som fikk sin kunst på plass, med gode bidrag fra teknisk avdeling ved UNN.

– Det er noe med komposisjonen og lysene som sprer en følelse «oppover». Da får jeg en opplevelse av ro og meditasjon som jeg håper flere ville kjenne seg igjen i. Jeg håper installasjonene kan minne om noe mer ut over det materielle, sier Meyn.

– I sum håper vi all kunsten ved Pingvinhotellet skal gi gjestene refleksjoner og positive opplevelser i det som for mange av dem er en vanskelig livssituasjon, supplerer Jenny-Marie Johnsen.

I tillegg til nevnte kunstnere har følgende bidratt til kunst ved Pingvinhotellet UNN Tromsø:

Nina Beyer (Ballstad), Hans Ragnar Mathisen (Tromsø), Scott Thoe (Stamsund), Elisabet Alsos Strand (Mo i Rana), Espen Tollefsen (Oslo), Kurt Edvin Blix Hansen (Tvervik), Tove Hov Jacobsen (Sortland), Tonje Moe Pettersen (Gratangen), Rune Johansen (Engeløya), Arnold Johansen (Tromsø), Inge Pedersen (Alta/Oslo), Inger Johanne Rasmussen (Oslo).

Les også: Hovedkunst i keramikk

Innlegget Nordnorsk mangfold pryder Pingvinhotellet dukket først opp på Pingvinavisa.

– Kan du synge i begravelsen min?

Berit Meland har faktisk bare fått dette spørsmålet en eneste gang. Og hun sang både i begravelsen, og for pasienten alene denne natten. Berit jobber ved lindrende avdeling i Røyken kommune, og har bakgrunn både som profesjonell klassisk sanger og som intensivsykepleier.

– Det er mange måter å takle et slikt møte på. Jeg kan ikke endre at et menneske skal dø, men jeg kan våge å være der sammen med dem, forklarer sykepleieren.

Hun var i Tromsø like før jul hvor hun holdt et konsertforedrag på Fyrhuset på Åsgård. Anledningen var at prestetjenesten i UNN samlet sine kollegaer i Helse Nord, og blant annet unnet seg denne timen med refleksjon og vakker musikk.

Berit Meland i fri dressur som sanger da hun møtte prestetjenesten i Helse Nord i Tromsø før jul. Foto: Rune Stoltz Bertinussen

Døden en «vane»

– Mange står så altfor alene i dette. Og enkelte ganger rekker du så vidt å trekke pusten når en pasient trilles ut, før neste er på plass, sier Meland.

På hennes avdeling er det vanlig å ta farvel med 15 mennesker hver eneste måned. Hun har ikke tall på hvor mange pasienter hun har hatt totalt, og bekrefter at selv døden kan bli en vanlig hendelse.

Noen minner brenner seg likevel fast for evig. Det kan være av de som har ligget på lindrende avdeling i lang tid, og som man har blitt godt kjent med. Eller det kan være de gangene hun trådte veldig rett – eller helst, veldig feil.

Under foredraget deler Berit raust fra begge ytterlighetene. Og innrømmer at de sitter lenge i, opplevelsene som ikke ble gode. De som ble spesielt lærerike.

– Det viktigste jeg vel har lært meg er å ikke ha noen egen agenda for vakta, annet enn å by på pleie og smertelindring.

Hun har lært seg hvor viktig det er å lese situasjonen og hva slags stilletiende «avtaler» som gjelder i forhold til eksponering av følelser eller opplevelser.

– Jeg bestemmer meg for eksempel aldri for at «I dag skal jeg synge for den og den». Men hvis situasjonen føles riktig, spør jeg om de ønsker en sang. Noen takker ja, og noen takker nei. Og jeg må tørre å bli avvist. Det kjennes som regel verre å ikke ha turt å spørre, enn å spørre og få nei.

Eget ritual

– Så jeg har laget meg en prosedyre for å håndtere opplevelsene i min jobb for min egen del. Vi har stort press på våre senger. Fra en pasient er borte, tar det kanskje bare et par timer før en ny pasient og familie har inntatt rommet. Jeg har kjent på at jeg er nødt til å avslutte hver pasient for meg selv. Uavhengig av om jeg har vært på vakt når døden inntraff eller ikke.

Hun bruker alltid to minutter alene, før hun er klar til å ta imot den nye pasienten og eventuelle pårørende som har fått rommet.

– Mange står så altfor ofte alene i dette. Vi ønsker med foredraget å løfte fram det eksistensielle feltet i sykehuset, menneskemøtene. Det vi bringer med oss som enkeltmennesker i jobben vår. Vi vil sette fokus på den ressursen vi kan være, sier sykehusprest Ingun Fossland ved UNN.

– I møtet med døende er det mange som velger å trekke seg unna. Man er kanskje redd for å si noe som gjør vondt verre?

– I profesjonell sammenheng er det kanskje aller størst risiko for å gjøre feil de gangene vi gjemmer oss i rollen vår, og ikke tør å by på oss selv. Når vi ikke tør ta kontakt, være direkte, spørre hva vedkommende ønsker.

Ingun kjenner seg godt igjen i det Berit forteller.

– Det er ikke så mange å dele disse opplevelsene med. Hverken på jobb eller ellers. Og dette er ikke noe vi i helsevesenet er flinke til å snakke om. Vi debriefer gjerne større katastrofeliknende hendelser sammen med helsepersonell, men vi har mange møter alene med døende mennesker som det kan være vanskelig å snakke med noen om etterpå. Vi ønsker å sette dette litt på dagsorden i dag, sier sykehuspresten.

Det lille ekstra

Berit Meland mener det å tørre å by på seg selv i sum gir en bedre lindrende omsorg enn det gjør å distansere seg.

– Når alt annet er ivaretatt, da har du rom for å by på noe ekstra. Når pasienten for en stund har nok smertestillende, ligger komfortabelt, har tilgang på vann eller annet hun ønsker, da kan du spørre om du skal by på noe mer. Og alle har vi talent for noe. Noen er flinke til å rydde, andre er gode på samtaler, jeg kan tilfeldigvis synge, sier hun.

Det er ofte den lille ekstra godheten som pasienten har fått med seg, som huskes best i ettertid. Ikke minst blant de etterlatte.

Så serverer hun til slutt «Solveigs sang» fra Peer Gynt.

– Ikke tilfeldig for den handler om håp. Og håp er ofte det viktigste disse pasientene har. Håpet om å bli frisk likevel, eller når alt annet håp er ute – håpet om å møte sine kjære igjen.

«Her skal jeg vente til du kommer igjen;

og venter du histoppe, vi træffes der, min Ven!»

Innlegget Den aller siste sangen dukket først opp på Pingvinavisa.

Daglig går Kiril 12.000-13.000 skritt for å samle inn avfall fra ulike avdelinger ved UNN. Fra de «tyngste» avdelingene, for eksempel operasjonsavdelingen, hentes avfall fire-fem ganger om dagen i tidsrommet mellom 07.00 og 21.00.

– Jeg begynte med skritt-teller og fant ut at jeg i gjennomsnitt går mellom 12 og 13 kilometer hver dag mens jeg er på jobb. Det er ikke så verst. Jeg er jo stort sett bare inne i gangene våre her, smiler Kiril Spassov.

(Artikkelen fortsetter under videovinduet)

Kiril Spassov henter søppel rundt omkring i de enorme arealene ved UNN Breivika. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Jobben fordeles mellom tre personer som går inne på sykehuset i Breivika for å samle inn avfallet, mens to personer jobber på miljøstasjonen for å sortere avfallet i riktig container.

Miljøsykehus

Som sertifisert miljøsykehus tas sorteringsarbeidet på alvor ved transport-, lager- og uteseksjonen. Der er Tor-Jonny Jacobsen enhetsleder.

– Vi sorterer i mange ulike fraksjoner: Plast, papp, matavfall, batterier, olje, trevirke, ee-avfall, lysstoffrør, metall, maling/lim/lakk, men selvsagt blir det mest restavfall og autoklavert avfall. Målet er å redusere restavfallsmengden. Vi er på rett vei, men ikke helt der enda, sier Jacobsen.

LES OGSÅ: UNNs rullende transporttjeneste

– Dette er en fin jobb, jeg har hatt den i seks år og trives veldig godt, sier Kiril Spassov.

God trim

Han er opprinnelig fra Bulgaria, men har forelsket seg i Tromsø.

– I tillegg er det en jobb som gir god trim, legger han til.

Totalt fraktes det 1000 tonn avfall i året fra UNN til Remiks nord på Tromsøya for å gjenvinnes eller destrueres. UNN Tromsø er uten tvil den største kunden til renovasjonsselskapet Remiks.

Tor-Jonny Jacobsen minner for øvrig om at ansatte kan lese alt angående avfall og avfallshåndtering i avfallshåndboka på intranett.

Innlegget Triller vekk én million kilo avfall i året dukket først opp på Pingvinavisa.

PhD-student Judeson Joseph håper å avdekke hvilken virkning Omega-3 har på ADHD hos barn. Han er også barnelege og i ferd med å ta spesialistutdanning for å bli barnepsykiater. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Den første behandlingen av ADHD er psykososiale og spesialpedagogiske tiltak i skole, hjemme og i tilrettelagt fritid. Hvor dette ikke fører frem vil disse barna vanligvis få medisiner. Det er barna som foreløpig ikke står på medisin, vi gjerne vil invitere inn i forskningen vår, forklarer Judeson Joseph.

Han har halv stilling som PhD-student for å jobbe med dette prosjektet. Ved siden av er han utdannet barnelege, og jobber nå som lege i spesialisering for å bli barnepsykiater.

Betydning for hjernens utvikling

– Ut fra hva vi vet fra før, så har Omega-3 fettsyrer betydning for hjernens utvikling, spesielt hos barn og unge. Hjerneutvikling foregår til vi er oppe i 20-årene. Når det gjelder barn med diagnosen ADHD, så finnes det allerede noen studier, men de er ikke store nok eller gode nok til å kunne trekke konklusjoner. Vi samarbeider nå med de som har jobbet mye med dette opp gjennom årene, spesielt i Australia. Målet er å unngå å gjøre feil andre har gjort i studier før oss, og skape et solid grunnlagsmateriale som det går an å forske videre på, sier Joseph.

– De som blir med i studien vil også bli spurt i å samtykke til å bli fulgt opp senere, slik at vi over flere år kan følge barn og etter hvert voksne med ADHD i hele Nord-Norge, supplerer professor og overlege Siv Kvernmo.

Overlege og professor Siv Kvernmo ved BUP Tromsø er prosjektleder for ADHD-forskningen som skal omfatte barn i hele Helse Nord. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Avdekke effekten

– Formålet med studien er å se på alternativ medikamentell behandling av ADHD. Vi vet at mange barn med ADHD trenger medisiner, men at mange opplever store bivirkninger. Foreldre jakter gjerne på mer skånsomme behandlingsformer. Vi vil her avdekke om Omega-3 kan ha effekt eller om virkningen av disse fettsyrene ikke har betydning for sykdomsforløpet, sier Kvernmo.

Produsenten Calanus er valgt på bakgrunn av sterkt forskningsfokus på sin patenterte olje fra raudåte, Calanus Oil.

– Studien er randomisert, en såkalt RCT-design. Det betyr at halvparten av de som deltar får Omega-3 og halvparten får placebo. For å være sikker på at kroppen tar opp kosttilskuddet skal studien pågå i seks måneder. I løpet av denne perioden skal foreldrene føre dagbok for å registrere kostinntak hos barnet i to vanlige ukedager og en vanlig helgedag – totalt tre «gjennomsnittsdager» – slik at vi kan få et bilde av hva som er barnets normale kosthold, forklarer Kvernmo.

I alt 330 barn mellom 6 og 13 år søkes til forskningsprosjektet. Halvparten får dette kosttilskuddet med Omega-3, halvparten får placebo. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Stort fagnettverk

I første omgang er det pasienter henvist til BUP Tromsø som får tilbud om på delta i studien, men etter en kort innkjøringsperiode der vil forskningen rulles ut til alle BUP poliklinikker i Helse Nord.

– Vi har allerede et svært godt fagnettverk mellom de 50 legene i barnepsykiatri i landsdelen. Nesten alle har sagt seg villig til å bidra til denne forskningen og vil rekruttere pasienter i sitt nærområde i løpet av de drøyt tre årene forskningen pågår, sier prosjektlederen.

Utfordring i denne forskningen er at alle BUP’ene må gjøre alt helt likt.

– Vi forventer at prosjektet bidrar til en standardheving i utredningsarbeidet vårt. Det er ganske lik forekomst av ADHD over hele verden, men noen steder ser vi den er høyere. Vi vet ikke hvorfor, men dette er en klinisk diagnose så her er det muligheter for feilvurderinger. Nå får vi se om alle BUP-ene i nord gjør det samme når de setter diagnosen. Sånn sett er dette også en kvalitetssikringsstudie, påpeker Kvernmo.

Trenger 330 barn

Normalt kommer det inn 50 barn som får ADHD-diagnose ved BUP Tromsø hvert år. Det totale antallet pasienter årlig i hele Helse Nord er 150. Totalt trenger forskerne cirka 330 deltakere i studien. Det betyr at forskerne er avhengige av at nesten alle familier takker ja til deltakelse.

– Gulroten i å delta er tettere oppfølging og at du dermed sikres at tiltakene du har krav på iverksettes som planlagt. Ved siden av vil vi forsøke å gjøre dette ekstra spennende for ungene. Vi har ikke lagt alle planene ennå. Nå handler det først og fremst om å få det tekniske rundt selve studien på plass, sier Joseph.

Forskerne gleder seg veldig til å komme i gang.

– Vi vet allerede at barn med ADHD virker å ha en lavere mengde Omega-3 i blodet enn andre barn. Kanskje er de storforbrukere av denne fettsyren, eller kanskje er det noe som gjør at de ikke klarer å ta opp disse stoffene like godt som andre. Vi vet at denne studien kommer til å føre til mye viktig forskning fremover, sier Judeson Joseph.

Innlegget Starter forskning på ADHD og Omega-3-effekt dukket først opp på Pingvinavisa.

Stolene ble tatt i bruk før sommeren i fjor. Ideen – som ble lansert av brukerutvalget ved Bærum sykehus Vestre Viken, og realisert i samarbeid med Pasientsikkerhetsprogrammet – ble litt tilfeldig snappet opp fra en nyhetssending på tv.

– Jeg så et innslag på NRK der visittstolen ble presentert i forbindelse med et pilotprosjekt ved Bærum sykehus. Det fanget min interesse, og etter nærmere undersøkelser fikk jeg vite at stolene var tilgjengelig via Pasientsikkerhetsprogrammet. De sendte oss 10 stoler, og dermed innførte vi ordningen hos oss, sier kreftsykepleier Katrine Yttregaard ved hematologisk seksjon UNN Breivika.

Både overlege Mats Olsen (fra venstre), kreftsykepleier Katrine Yttregaard og seksjonssykepleier Barbro Meland ved hematologis seksjon UNN Breivika synes bruk av visittstoler er positivt både for dem og pasientene. Foto: Per-Christian Johansen

Merker god effekt

Hun hadde fra før registrert et behov for bedre kommunikasjon med pasientene, spesielt i forbindelse med daglige legevisitter. I stedet for å stå ved sengene, og i mange tilfeller fremstå travel, kan legene nå sette seg ned og skape mer ro rundt pasientsamtalen.

Overlege Mats Olsen ved hematologisk seksjon er blant dem som har tatt visittstolen i bruk.

– Først tenkte jeg at dette var «en ny fiks idé» som bare var å ta med godt humør. Men jeg oppdaget fort at dette fungerte godt. Stolene signaliserer at vi tar oss tid til å snakke ordentlig med pasientene, og ikke bare inntar en «maktposisjon» overfor dem, sier Olsen.

Han mener tiltaket også bidrar til økt pasientsikkerhet.

– Vi tar oss kanskje litt mer tid enn før, men når vi nå sitter ved sengene er det lettere å etablere en god dialog med pasientene. Da blir også kommunikasjonen mer presis. Det bidrar til økt pasientsikkerhet, mener Mats Olsen.

Funksjonellt

Seksjonssykepleier Barbro Meland hilser også visittstolene velkommen.

– Tidligere hadde vi rett og slett mangel på stoler og inventar på rommene. Nå har vi fått inn funksjonelle stoler som kan henges på veggen mellom hver gang de benyttes. Det gjør det lett med tanke på renhold. Stolene er også godkjent for bruk i isolat, sier Meland.

Pasientsikkerhetskoordinator Mette Fredheim (til høyre) og Anne Marie Sandberg har ansvaret for "Bare spør"-kampanjen som innledes ved UNN sine sykehus 16. januar. Foto: Per-Christian Johansen

Hun oppfordrer andre avdelinger ved UNN til å vurdere liknende tiltak, blant annet nå som det rettes ytterligere søkelys på kommunikasjon i sykehusene mellom helsepersonell og pasienter/pårørende. «Bare spør» er en ny kampanje som vil bli synliggjort i UNN fra og med 16. januar.

– Oppfordringen til pasienter og pårørende i forbindelse med «Bare spør» er enkel: Lurer du på noe? Bare spør! Samtidig ønsker vi at de skal være best mulig forberedt før de kommer til sykehuset. Det vil styrke muligheten til medvirkning i egen behandling, og reduserer risikoen for misforståelser, sier Mette Fredheim, pasientsikkerhetskoordinator ved UNN.

– Til dette vil visittstoler fungere utmerket med tanke på en bedre dialog mellom helsepersonell og pasienter og pårørende, supplerer Barbro Meland.

Pasientsikkerhetsprogrammet delte i løpet av 2016 ut visittstoler til avdelinger ved åtte helseforetak. Eventuell videreføringen av ordningen må det enkelte helseforetak ta stilling til internt.

Her kan du lese mer om bakgrunnen for – og hensikten med – visittstolene.

Her kan du lese mer om «Bare spør»-kampanjen som også gjennomføres i regi av Pasientsikkerhetsprogrammet.

Innlegget Visittstoler bidrar til bedre kommunikasjon dukket først opp på Pingvinavisa.

Denne gjengen utgjør håndtraumesenteret ved UNN. Fra venstre: Hebe Kvernmo, seksjonsoverlege, Heike Zeitlmann, overlege, Randi Ylvisaker, håndterapeut, Vilde Vatnja Ekrem, sekretær, Aslak Lima Braut, assistentlege, Titus Baston, assistentlege, Silvia Stierle, overlege, Halmat Tawfik, assistentlege, Ànne Màret Guttorm Dønland, assistentlege. Ikke til stede da bildet ble tatt: Heidi Hanssen, overlege og Katrin Valen, overlege. Foto: Per-Christian Johansen

Dette er et eksempel på en brannskadet hånd som håndtraumesenteret ved UNN gjennomfører operasjon av. Foto: Hebe Kvernmo

Kristin Melbye Olsen instruerer pasient Arne Wassnes i hvordan han skal trene opp hånden sin etter kirurgi. Foto Hebe D. Kvernmo

Omorganisering

Bakgrunnen for omorganiseringen var å sikre en god fagutvikling av håndkirurgien. Håndkirurgien ved UNN er i ny organisering en seksjon knyttet til ortopedisk avdeling.

– Omorganiseringen er med på å bedre den håndkirurgiske behandlingen i Helse Nord. Veldig ofte blir omorganisering forbundet med noe negativt, men jeg tror denne omorganiseringen er positiv for de håndkirurgiske pasientene, forteller seksjonsoverlege og professor Hebe Désirée Kvernmo.

– Ved å samle håndkirurgien i én seksjon, ivaretas håndkirurgien av dedikerte håndkirurger med spesialkompetanse innen både skjelett- og bløtdelsrekonstruksjoner, samt all annen hånd- og håndleddskirurgi. Omorganiseringen legger også til rette for at leger som er innom UNN i spesialistutdanningen sin i ortopedisk kirurgi, lærer håndkirurgi. Slik sikrer vi kompetansen i faget også ved lokalsykehusene i landsdelen, siden det er ortopedkirurgene som er primærkontakter for de fleste av pasientene våre, sier hun fornøyd.

Funksjonsfordeling

Behandling av håndkirurgiske tilstander krever spesialkompetanse, men kompleksiteten av de håndkirurgiske tilstandene varierer. Sluttresultatet henger nøye sammen med en optimal primærbehandling, som innebærer behov for nødvendig kompetanse innen de diagnosegruppene som behandles. De akutte tilstandene, spesielt bruddene og de åpne skadene, utgjør en vesentlig del av det håndkirurgiske virkeområdet.

– Håndskadene utgjør et stort volum, og det dreier seg oftest om unge mennesker som ved dårlig behandling lett faller ut av arbeid. Vi har derfor utarbeidet en funksjonsfordeling eller nivåstrukturering som tydeliggjør hva som bør behandles ved UNN Tromsø, og hva som med fordel kan behandles ved lokalsykehus.

– Videre har vi utarbeidet en metodebok for håndskader, slik at våre pasientgrupper får samme behandling uansett hvor i landsdelen pasientene kommer fra, både når det gjelder kirurgi- og terapidelen.

– I omorganiseringen har vi hatt fokus på at de lidelsene som naturlig hører inn under håndkirurgen skal bli en del av ansvarsområdet til håndseksjonen. Vi har beholdt de termiske skadene på hånden. Samtidig er det lagt opp til at håndseksjonen overtar behandlingsansvaret for håndleddsbruddene, som tidligere har hørt inn under ortopedien, forklarer Kvernmo.

 Bygger opp ressurser

– Ventelistene våre har vært og er fortsatt lange, men vi er i ferd med å bygge opp ressursene. Vi har gjort et omfattende arbeid for å kartlegge omfanget av oppgavene våre. Vi har også regnet ut hvor mange ressurser vi trenger for å håndtere disse oppgavene. Som et resultat av dette har vi fått økt overlegestaben fra tre til fem. Vi mangler riktignok fortsatt noen legeressurser, men jeg er sikker på at dette kommer. Ledelsen har skjønt vi trenger mer kapasitet for å kunne håndtere pasientstrømmen vår, sier Kvernmo optimistisk.

I tillegg til kirurgi vil de fleste håndskadepasienter være helt avhengig av håndterapi i etterkant av operasjonen.

– For å kunne operere håndkirurgiske pasienter er vi helt avhenge av et tett samarbeid med håndterapeuter, siden håndterapi er en vesentlig del av behandlingen. Heldigvis har terapienheten, parallelt med oss, også fått mer ressurser og ansatt flere terapeuter. Det at vi vokser i takt er særdeles viktig, understreker Kvernmo.

Tverrfaglig forum

I regi av Kvernmo har det blitt etablert et tverrfaglig håndkirurgisk forum i landsdelen. Kvernmo påpeker at dette er et viktig møtested for kirurger og terapeuter fra helseforetakene i nord. Hensikten er både å sikre videreutvikling av faget, og også få bekreftet at samarbeidet mellom UNN Tromsø og de lokale foretakene fungerer.

– Det er store avstander i nord, og ofte behandler vi pasienter som sendes tilbake til sin hjemkommune for å få sin funksjonstrening hos ergoterapeuter eller fysioterapeut der. Derfor er det viktig med et eget forum hvor vi blant annet kan evaluere samarbeidet og behandlingen av denne pasientgruppen, sier hun.

Håndtraumesenter

UNN er tidligere innmeldt av Norsk forening for håndkirurgi som et mulig FESSH-akkreditert håndtraumesenter i Norge, men UNN hadde da ikke oppfylt kravene for akkreditering.

– Vi søker i år om akkreditering siden vi nå har en egen håndkirurgisk vakt og også oppfyller de øvrige kriteriene. FESSH-akkrediteringen vil bidra til at vi hele tiden har fokus på pasientbehandling, undervisning og utdanning, forskning og forebygging, samt hvordan tjenestene våre organiseres for å sikre kvalitet i behandlingen, sier Kvernmo.

Innlegget Tar hånd om regional håndkirurgi dukket først opp på Pingvinavisa.

- Det er litt pinlig at vi ikke har fått etablert et pusterom for kreftpasienter ved UNN allerede, mener avdelingsleder Tone Nordøy ved kreftavdelingen. Foto: Jan Fredrik Frantzen

Anne Ringheim (til venstre) og Marit Frogum ved fysioterapiseksjonen ved UNN vil gjerne bidra tverrfaglig til realiseringen av et pusterom for kreftpasienter ved UNN. Foto: Jan Fredrik Frantzen

Men når A-fløya og det nye PET-senteret åpner i løpet av første halvår 2018, er det også håp om å frigjøre plass andre steder ved sykehuset i Breivika. Dette ønsker nå kreftavdelinga og fysioterapiseksjonen ved UNN å utnytte.

– Det er litt pinlig, ja nærmest flaut, at UNN ikke har funnet mulighet til å prioritere dette for den aktuelle pasientgruppen tidligere. Stiftelsen Aktiv mot kreft dekker alle kostnader med etableringen av et Pusterom, inkludert inventar. Og de finansierer driften med en fast ansatt fysioterapeut i tre år. Eneste forpliktelse for oss er å overta lønnsmidlene for den fast ansatte etter tre år, sier avdelingsleder Tone Nordøy ved kreftavdelingen og Anne Ringheim, seksjonsleder ved fysioterapi.

Ingen i nord

Så langt er det etablert 14 Pusterom tilknyttet norske sykehus. Men ingen nord for Trondheim (St. Olavs Hospital). UNN har hatt tilbud om å få etablert dette siden 2009, men hele tiden har det stoppet opp med mangel på areal.

Det siste offisielle vedtaket fra ledergruppa i sykehuset er fra 2014. Da var tilbakemeldingen at UNN skulle se på mulighetene i forbindelse med byggingen av det nye pasienthotellet. Men heller ikke der ble det plass.

Nå setter kreftavdelingen og fysioterapiseksjonen saken på dagsorden igjen.

– Vi snakker om en pasientgruppe med en alvorlig sykdom. Et Pusterom vil fremstå som forebyggende og en møteplass for kreftrammede fra en hel landsdel. Trening er også positivt i en slik livsfase, det viser forskning. Her kan pasientene få hjelp fra fysioterapeut med faglig kompetanse, sier Tone Nordøy og Anne Ringheim.

– Det brukes store summer årlig på nye kreftmedisiner. Så det er rart at det skal være så vanskelig å si ja til dette som langt på vei er finansiert med eksterne midler, legger de til.

– Det er en billig investering og et positivt klinikkovergripende tiltak all den tid kreftpasienter ligger på ulike avdelinger ved UNN, legger spesialfysioterapeut Marit Frogum til.

Klar for samarbeid

Helle Aanesen i stiftelsen Aktiv mot kreft bekrefter at de lenge har håpet å få til et tilbud også i Nord-Norge. Og da ved UNN Breivika, dit de fleste pasientene fra landsdelen kommer for behandling av kreft.

– Vi har lyst til å få dette realisert, og midler er fortsatt tilgjengelig. Vårt mål er å etablere Pusterom på alle landets kreftsykehus, men det er viktig da at sykehusene selv er motivert for å drive et Pusterom, sier Aanesen.

De er klar til å starte etableringen ved UNN dersom sykehuset stiller areal disponibelt.

– Så snart sykehuset viser interesse vil vi komme på befaring. Da tar vi blant annet med våre egne arkitekter. Så diskuterer vi oss frem til hvilke løsninger vi kan få til i de aktuelle arealene, og utarbeider skisser og budsjett. Dette inkluderer eventuelle ombyggings- og etableringskostnader, vel å merke med noen grenseoppganger. Men i de fleste tilfeller holder våre rammer til både ombygging og innredning. Rent praktisk gjennomføres det hele i regi av sykehuset, med utgangspunkt i deres anbudsprosesser og rammeavtaler. Så overføres penger fra oss i henhold til avtalt budsjett, sier Helle Aanesen.

Avgjøres til våren

Kristina Bratrein, avdelingsleder ved eiendomsavdelingen i UNN, bekrefter at de har mottatt en ny henvendelse internt angående etableringen av et Pusterom. Hun lover en ny vurdering med avgjørelse innen sommeren.

– Saken vil bli vurdert i forbindelse med utarbeidelsen av ny arealplan for Breivika. Her skal alle uløste behov ved UNN Breivika gjennomgås. Planen skal utarbeides i løpet av vinteren/våren og være vedtatt i direktørens ledergruppe innen sommeren, forklarer Bratrein.

– Vi har opplevd en enorm positiv respons på de stedene Pusterommene er etablert. Deltakelsen stiger fortløpende, og det er mye god stemning blant pasientene. De opplever at fysisk aktivitet gir dem best mulig livskvalitet og mulighetene for en personlig livsstilsendring, legger Helle Aanesen til.

Les mer om pusterommene i regi av stiftelsen Aktiv for kreft

Innlegget Unner kreftpasienter et ekstra Pusterom dukket først opp på Pingvinavisa.

Seksjonsleder Merete Astrup ser optimistisk frem til å komme i gang for fullt med den nye behandlingsenheten ved UNN Åsgård. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Disse er blant dem som utgjør teamet på den nye behandlingsenheten ved UNN Åsgård. Foran fra venstre: Erfaringskonsulent Stian O. Kistrand, fagutvikler Tore Ødegård, fysioterapeut Charlotte Willsgård Olsen og seksjonsleder Merete Astrup. Bak fra venstre: Klinisk sosionom Torgunn Voldenes, fysioterapeut Marianne Madsen Viberg, sosionom Cicilie Jakobsen, psykolog Christine Nyquist, Siv Johnsen (kontorfag) og spesialergoterapeut Gry Aasgård. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Åh, jeg har ventet på et slikt tilbud så lenge. Her får jeg endelig en mulighet til å håndtere og bli frisk av sykdommen min, og møtes ikke bare med en pille som skal fjerne symptomer.

Ordene tilhører en middelaldrende nordnorsk kvinne. Hun har vært syk med bipolar lidelse i mange år, men til nå har hun stort sett bare fått medikamenter som har lagt en demper på sykdomssymptomene – ved siden av livet og følelser generelt.

– Bivirkningene fra medisinen har tidvis vært verre å takle enn selve sykdommen, konkluderer hun.

Først i landet

Helse Nord er den første helseregionen i landet som oppretter en egen enhet for medikamentfri psykiatrisk behandling. Det skjer ved UNN Åsgård i Tromsø. Tirsdag 31. januar foretar helseminister Bent Høie den offisielle åpningen.

– I de øvrige regionene har de allerede etablert tilbud eller er i ferd med å gjøre det, men alle har løst det på litt ulike måter. I Helse Midt har de for eksempel to sengeplasser på sin døgnavdeling som er erklært medikamentfrie, men disse plassene tilbys kun til pasienter med mildere psykiske lidelser, forteller Merete Astrup som er seksjonsleder for den nye enheten.

Ved UNN Tromsø er det seks sengeplasser og 21 ansatte ved enheten som skal ta imot pasienter fra hele Nord-Norge som selv velger behandling uten nevroleptika. UNN skal foreløpig kun behandle psykoser og bipolar lidelse medikamentfritt.

Brukerorganisasjonene har jobbet samlet for medikamentfri behandling siden 2010, og tilbudet må sies å kunne være etterlengtet. I Helse Vest gir de et medikamentfritt tilbud til pasienter som er diagnostisert med schizofreni.

Fortløpende vurdering

– Enkelte medisiner fører med seg til dels betydelige bivirkninger. Mange ønsker derfor andre alternativ. Medikamentfri behandling har vært brukt lenge, men mange er fortsatt skeptisk til om slik behandling gir effekt. Her pågår en kontinuerlig diskusjon for og mot. Mange pasienter oppgir å ha blitt friske av medikamentfri behandling, skeptikerne anklager disse for ikke å ha vært «ordentlig syke». Vårt mål er å tilby et alternativ, og i samarbeid med pasientene bygge en medikamentfri hverdag som fungerer optimalt for den det gjelder, forklarer seksjonsleder Merete Astrup.

Politisk er det vedtatt at tilbudet skal gis i alle regioner, og Helse Nord er altså foreløpig den eneste som har valgt å løse dette gjennom å bygge opp en egen enhet.

– Vårt mål er å gi pasienten gode verktøy for å mestre sykdommen sin uten medisiner, sier Astrup. Enheten satser for eksempel på kognitiv terapi, fysisk aktivitet, kunst- og uttrykksterapi, samtaleterapi, musikkterapi og andre tilbud som erstatning for medisinene.

Hun håper satsingen på medikamentfri behandling som egen enhet ved UNN, kan inspirere hele sykehuset til å tenke over egen medikamentbruk. Siden enheten og tilbudet er så nytt skal det følges av forskning fra oppstarten som i praksis var 2. januar i år. Enheten åpnes offisielt av helseminister Bent Høie den 31. januar.

Pasienten i sentrum

Behandlingen tilbys individuelt. Grunnlaget for å lykkes legges sammen med pasienten som selv deltar i utformingen av behandlingstilbudet. En vesentlig del er også samspillet med pasientens pårørende og øvrig nettverk, både underveis i behandlingen og når vedkommende kommer hjem.

– Vi følger ikke noe ensartet opplegg, men forsøker å bli kjent med hver eneste pasient. Noen vil kanskje trenge et langt opphold på enheten vår, mens andre kan klare seg med en svært kort periode. Vi ser også for oss at vi skal kunne være et tilbud som kan ta inn igjen pasienter som har vært her før, om de opplever at de trenger ytterligere behandling eller hjelp til å forsterke mestringsteknikker, sier Astrup.

– Jeg må si at jeg for eksempel var svært skeptisk til kunst- og uttrykksterapi, men jeg ser nå at det fungerer veldig bra for meg – tegning og maling faktisk, flirer pasienten. Hun er glad for at hun har så stor grad av medvirkning i egen behandling og en så god dialog med de som er her for å få henne frisk. Hun har også tilgang på erfaringskonsulenter, det vil si mennesker som allerede har blitt friske uten bruk av medikamenter.

– Viktigst for meg er at jeg er i stand til å håndtere sykdommen min uten medisiner når jeg kommer hjem. Jeg håper på et friskere liv, smiler hun.

Ingen tvang

Medikamentfritt døgntilbud i Helse Nord er basert på følgende signerte protokoll:

• Man skal ikke utsettes for tvangsmedisinering eller at medisiner påtvinges under press eller overtalelse.

• Grunnbehandlingen er å få et trygt sted å være, en seng å sove i, regelmessige måltider og mennesker å snakke med.

• Det skal utvikles gode behandlingskulturer for medikamentfri behandling, som kan styrke fagfelt med behov for kunnskapsutvikling.

• Medisiner er ikke en viktig del av behandlingen som tilbys, men det betyr ikke at pasienten nektes medisiner om det er vedkommende sitt eget ønske.

Les mer om det medikamentfrie behandlingstilbudet på unn.no

Innlegget Enhet for medikamentfri behandling etablert ved UNN dukket først opp på Pingvinavisa.

Tove Cathrine Mack overtar nå som foretakshovedverneombud ved UNN etter Terje Møien. Sistnevnte flytter sørover igjen etter drøyt 10 år som ansatt ved UNN. Foto: Per-Christian Johansen

– Det har vært tre flotte år med interessant arbeidsoppgaver, sier Terje Møien.

Inn kommer Tove Cathrine Mack (51). Med bakgrunn fra kulturlivet, og opprinnelig utdannet ved balletthøyskolen i Oslo, er hun nå klar for nye utfordringer. Skjønt, en rolle som verneombud er ikke helt fremmed.

– Jeg har jobbet administrativt ved Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin (nå Nasjonalt senter for e-helseforskning) siden 2012 og fra 2016 i Kvalitets- og utviklingssenteret. Jeg har hatt oppgaver både som  verneombud og senterverneombud. Jeg trives med å jobbe med folk og arbeidsmiljø, og gleder meg til å ta fatt på oppgavene som Foretakshovedverneombud, sier Tove Cathrine Mack.

Terje Møien ønsker sin arvtaker lykke til.

– UNN er en bra arbeidsplass, med mange ansatte som gjør en god jobb. Noe av det viktigste med jobben er å bidra og se til at vi internt har gode møtearenaer og et type samarbeidsklima, som igjen gir takhøyde for åpne og ærlige diskusjoner. Mitt inntrykk er at de fleste har vilje til å gjøre en god jobb, men at utfordringen ofte hviler på bevisstheten om hvordan vi kommuniserer og involverer hverandre i ulike prosesser, sier Møien, som har sin siste arbeidsdag i Tromsø fredag 27. januar.

Innlegget Mack erstatter Møien som hovedverneombud dukket først opp på Pingvinavisa.

Turid Hemmingsen har vært pasient ved hjertesviktpoliklinikken siden hun første gang fikk hjertesvikt i 2012. Hun er ikke i tvil om at klinikken er årsaken til at hun selv har taklet så bra det å leve med denne sykdommen. – Bare det å møte det varme smilet til Ragnhild (bildet nedenfor), er grunn god nok til å ville besøke poliklinikken, sier hun. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Jeg har gått her noen år nå med ulike hjerteproblemer, og jeg føler meg så godt ivaretatt, skryter Turid Hemmingsen.

– Etter hvert kjenner jeg de som jobber der så godt at de nesten føles som mine omgangsvenner, sier hun og ler fornøyd. Ved siden av at hun jevnlig er til oppfølging på klinikken, kan hun få råd via telefon ved behov.

Blir godt kjent

Å kjenne pasientene så godt at du vet når du må hente de inn til sykehuset, eller når de kan klare seg med en telefonsamtale og kanskje endring av medisin, er Ragnhild Jonassens oppgave. Hun er kardiologisk sykepleier og leder av hjertesviktpoliklinikken ved UNN Tromsø. Det at klinikken er sykepleierdrevet er noe av årsaken til suksessen, for Jonassen kan ta seg den tiden med pasientene som kardiologene ikke har mulighet til.

I all hovedsak står faktisk sykepleieren for pasientkontakten alene. Det meste handler om å undervise pasienten i egen sykdom, og å gi riktige råd i de ulike situasjonene som oppstår. Skulle hun bli usikker har hun et helt team i ryggen som kan bistå ved behov.

– Tilbakemeldingene jeg får fra pasientene går gjerne på at det er befriende at jeg har så god tid til å snakke med dem. En konsultasjon hos meg er normalt på mellom 30 minutter og en time. Enda mer på første gangs møte med pasienten, hvor jeg også skal fylle ut informasjon til hjertesviktregisteret, forklarer Ragnhild Jonassen.

Teamet ved UNN Tromsø består, foruten sykepleieren, av to overleger og en farmasøyt. Sammen kan de vise til svært gode resultater som følge av jobben de gjør. Bare 14,1 prosent av pasientene som skrives ut etter hjertesvikt, reinnlegges innen de første 30 dagene. For landet som helhet er dette tallet 23,6 prosent. UNN Tromsø har faktisk vært beste sykehus i landet på området de siste tre årene.

– En gang i uka har vi felles møte og diskuterer de pasientene poliklinikken har til behandling den aktuelle uka. I tillegg kan Ragnhild alltid kontakte oss eller en av de andre kardiologene ved avdelingen hvis hun trenger vår umiddelbare vurdering av noe, forklarer overlege Anne Skogsholm.

Slik kan de i mange tilfeller forhindre at det oppstår akutte situasjoner rundt pasientene.

Forhindrer dyr dramatikk

– Vi hadde for eksempel en pasient forrige uke. Da han ringte direktelinja inn til Ragnhild i poliklinikken kjente hun og vi han godt fra før, og kunne ut fra symptomene han meldte om iverksette tiltak slik at vi fikk han inn hit og avverget en mer alvorlig hendelse, forklarer overlege Kristina Larsby.

Alternativet kunne endt i livstruende dramatikk som ville involvert helikopter om man skulle redde liv.

– Våre pasienter er de aller dyreste pasientene. Om de må inn akutt må det dyreste apparatet vårt i sving for å redde dem. I hjertesviktpoliklinikken lærer vi dem å overvåke egen sykdom, lytte til signaler, og har altså en åpen linje hvor de kan få råd fra spesialist om de er usikre, forklarer Ragnhild Jonassen.

Kardiologisk sykepleier og leder av hjertesviktpoliklinikken ved UNN Tromsø, Ragnhild Jonassen, får mye skryt for sin kunnskap og kjennskap til pasientene de håndterer. Blant annet fra Turid Hemmingsen (ovenfor). Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

LES OGSÅ: Hjertepasienter skryter av UNNs treningstilbud

Det å ha en direktelinje inn til kvalifisert personell på sykehuset er unikt. Her får pasientene informasjon, trøst, veiledning og ikke minst motivasjon til å ta imot behandlingen som er anbefalt. Enten det nå er medisiner, livsstilsendring, eller aller helst begge deler.

Psykisk hjelp

– Jeg er ikke i tvil om at oppfølgingen fra hjertesviktklinikken har gjort sykdommen min mye enklere å mestre. Det går jo ut over psyken når du plutselig skjønner at hjertet er så dårlig som det er, sier pasient Turid Hemmingsen.

Det å gå å kjenne på nye symptomer, være redd og undre seg, øker stresset. Alt dette fjernes ved at ekspertisen er så lett tilgjengelig, og inviterer til kontakt.

– Ragnhild kan svare på alt. Og er det noe hun ikke vet svaret på, sjekker hun opp og ringer tilbake, sier Hemmingsen.

Normalt har Jonassen mellom seks og åtte møter med pasientene, før hun setter opp til halvårskontroll og senere årskontroll og så normalt avslutter kontakten –inntil sykdommen eventuelt endrer seg i negativ retning.

– For sykehuset er dette god økonomi, for ingenting er så dyrt som reinnleggelser. Uten en hjertesviktpoliklinikk blir pasientene nesten overlatt til seg selv. De ramler gjerne mellom nivåene i helsevesenet. I poliklinikken vår får de tilgang til spesialistkompetanse, og får direkte kontakt med noen som kjenner dem og sykdommen deres, forklarer Anne Skogsholm.

Snodig medisinskepsis

– Et stort paradoks og et fellestrekk hos våre pasienter er hvor utrolig skeptiske de er til å ta medisin. Tross årelang forskning på hvilke fordeler det har for deres diagnose, er det ofte vanskelig å lære dem å ta denne medisinen regelmessig, sier kollega Larsby.

Farmasøyt Trude Giverhaug har vært tilknyttet hjertesviktpoliklinikken i ti år, og har en viktig rolle overfor pasientene. Giverhaug leder også Regionalt legemiddelinformasjonssenter i Helse Nord (RELIS). Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– De fleste av disse pasientene har flere tilleggslidelser, slik at her er mange medisiner som potensielt kan komme i konflikt med hverandre. Her skjer en utvikling hele tiden det er viktig å oppdatere seg på, forklarer Giverhaug.

Hun leder til daglig Regionalt legemiddelinformasjonssenter i Helse Nord (RELIS). Sammen med Ragnhild Jonassen sørger hun for at pasientene lærer seg om medisinene sine, og at de får en bedre forståelse av konsekvensene ved å glemme dem, eller bevisst la være å ta dem.

Det eneste problemet som poliklinikken har, er at hvis Ragnhild blir syk en dag, eller skal ha ferie, så er klinikken stengt.

– Vi skulle gjerne hatt enda en sykepleierressurs slik at vi alltid kunne hatt åpent. Samtidig er det å fylle en slik rolle noe som både krever erfaring og personlig egnethet. Hvem som helst kan ikke fylle en slik jobb som dette. Ragnhild gjør en formidabel innsats for pasientene som henvises hit, skryter Skogsholm.

Dette både fordi hun har fagbakgrunnen som kardiologisk sykepleier, men også fordi hun ved hjelp av erfaringen hun har kan fatte riktige beslutninger ut fra alt fra personligheten til den enkelte pasienten – til geografi, vær og føreforhold. Mye spiller inn om hun må vurdere om pasienten skal inn til sykehuset eller kan vente å se det hele an.

I landstoppen

Tall for alle norske sykehus bekrefter det gode arbeidet ved UNN HF. De er nest beste helseforetak på å unngå reinnleggelser av hjertesviktpasienter, og UNN Tromsø er det enkeltsykehuset i landet med færrest reinnleggelser de siste tre årene.

Sannsynligheten for reinnleggelser innen 30 dager etter utskrivning er nå på 23, 6 prosent for landet som helhet. Ved UNN HF er dette tallet nede i 18,2 prosent. Ved UNN Tromsø alene er denne prosenten nå på 14,1 prosent!

Samtlige helseforetak i Helse Nord er for øvrig inne på Topp 10-lista for 2015 (alle tall i prosent):

1. Sørlandet sykehus 17, 9
2. Universitetssykehuset Nord-Norge 18,2
3. Oslo universitetssykehus 20,3
4. Sykehuset Telemark 20,6
5. Helse Førde 20,8
6. Finnmarkssykehuset 21,7
7. Helgelandssykehuset 22,4
8. Sykehuset Vestfold 23,4
9. Olavs Hospital 23,4
10. Nordlandssykehuset 23,6

Les mer om kvalitetsindikatorene på helsenorge.no

Innlegget Hjertegod gjeng bidrar til topp resultater dukket først opp på Pingvinavisa.

Seksjonsleder Merete Astrup i samtale med helseminister Bent Høie inne på et av pasientrommene for den nye medikamentfrie behandlingsenheten ved UNN Åsgård. Foto: Per-Christian Johansen

Helseminister Bent Høie foretar den offisielle åpningen av det nye tilbudet ved UNN Åsgård. Til høyre en av to erfaringskonsulenter ved den nye enheten, Stian Omar. Foto: Per-Christian Johansen

– Dette er en gledens dag for alle oss som har kjempet for dette i lang tid. Bent Høie har omsider klart å iverksette det tidligere helseministere ikke har fått til. At det skjer først i nord, er et godt tegn. Det er her vi finner de mest engasjerte menneskene i landet. Jeg har selv personlige erfaring med å lykkes uten bruk av medisiner, og tror dette også vil bidra til å få ned tvang i psykiatrien, fastslo Jan Magne Sørensen i Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingstilbud.

Involvering av pasienten

Helseministeren har også forventninger til det nye tilbudet.

– Dette bidrar til å gjøre pasientens helsetjeneste enda bedre gjennom å innfri pasientenes behov. Nå kan de bli tatt med som eksperter på egen helse, og bestemme hvilken behandling de ønsker. Jeg tror det vil være lettere å leve med en sykdom når man som pasient blir hørt. At Helse Nord er blant de første med dette tilbudet viser at det er et stort engasjement for dette tilbudet hos dere, sa Bent Høie.

Styreleder ved Universitetssykehuset Nord-Norge, Jorhill Andreassen, gledet seg også på vegne av pasientene. Hun roste også klinikkledelsen ved Psykisk helse- og rusklinikken i UNN.

– Dette er en merkedag for oss i UNN. Og jeg tror tilbudet er i de beste hender under Magnus Hald (klinikksjef red. anm.) og hans medarbeidere. Det er spennende at vi tør å være først ut med det siste, og jeg gleder meg på pasientenes vegne, sa Andreassen.

Håp og glede

Stian Omar er en av to erfaringskonsulenter blant de ansatte ved den nye behandlingsenheten. Han er stolt over at tilbudet nå er på plass.

– Det er inspirerende å få jobbe på en plass med så mange dedikerte medarbeidere. Dette tilbudet bør gi glede og håp for pasienter og pårørende, samt skape stolthet blant oss ansatte, sa Stian Omar.

Les mer om det nye behandlingstilbudet i Psykisk helse- og rusklinikken på unn.no.

Innlegget – En gledens dag for pasienter og pårørende i psykisk helse dukket først opp på Pingvinavisa.

Ambulansefagarbeider Morten Boye Jørgensen (til venstre) planlegger et nytt oppdrag sammen med sine kolleger i ambulansetjenesten ved UNN Tromsø.

– Det blir mange kilometer og mange pasienter i løpet av året, ja. Det fastslår ambulansefagarbeider Morten Boye Jørgensen.

Mye av transporten skjer i samarbeid med luftambulansetjenesten. De totalt ni flyene som opererer mellom norske sykehus, sørger for nærmere 9.000 pasienttransporter i året.

– Vi kjører rundt 4.000 turer i året mellom UNN i Breivika og flyplassen i Tromsø. Da henter vi pasienter som kommer fra andre steder i landsdelen til behandling i Tromsø, og transporterer ut ferdig behandlede pasienter som skal hjem igjen. Mange kan være svært syke når de ankommer, men i fin form når vi kjører dem tilbake igjen etter bare noen dager, legger Boye Jørgensen til.

(Teksten fortsetter under videovinduet)

Totalt sett utgjør transportoppdragene i UNN nærmere halvpartene av alle tjenesteoppdragene. Resten er utrykninger til akutte hendelser eller andre hasteoppdrag.

Fakta om ambulansetjenesten ved Universitetssykehuset Nord-Norge januar 2017:

• 270 stillinger i turnus
• 30 lærlinger
• 19 i ledelse og stab
• Rundt 90 vikarer
• Består av åtte seksjoner(syv operative seksjoner og én fagseksjon)
• Kjører over 1,9 millioner kilometer hvert år
• 45 ambulansebiler (36 døgnbemannede, ni «dagbiler»)
• 31 ambulansestasjoner

Innlegget Livreddende transport langs veier og på vingene dukket først opp på Pingvinavisa.

Thorbjørn Rydningen trives i stillingen som traineesykepleier ved UNN. Nå skal han snart forlate gastro- og nyremedisinsk seksjon og gjennomføre de åtte neste månedene ved geriatrisk seksjon. Foto: Per-Christian Johansen

– Det høres bra ut. Da blir det flere å dele erfaringer med, sier sykepleier Thorbjørn Rydningen.

Sikret jobb og bred erfaring

Han er blant de fire nyutdannede sykepleierne som startet opp i det første traineekullet ved UNN. Siden i fjor sommer har han vært tilknyttet gastro- og nyremedisinsk seksjon i Medisinsk klinikk. 21. februar sier han takk for seg der, og skal videre til geriatrisk seksjon. Senere venter åtte måneder ved infeksjonsmedisinsk seksjon.

Og det er nettopp dette som er hovedhensikten med traineeprogrammet; å få arbeidserfaring fra flere seksjoner (avdelinger) de to første årene etter endt sykepleierutdanning. Samtidig er man garantert jobb i den aktuelle klinikken i fremtiden.

– Traineeprogrammet gir en god mulighet til å skaffe seg bred kompetanse, og samtidig oppleve forskjellige pasientgrupper. Det er en fin erfaring å ta med seg, sier Rydningen.

Han har samtidig litt blandede følelser før «overgangen» til geriatrisk seksjon senere denne måneden.

– Jeg har hatt det fint og lært mye her på gastro- og nyremedisin. Samtidig får jeg enda mer lærdom ved å bytte avdeling, legger Thorbjørn Rydningen til.

Jevnlig oppfølging

Som førstemann ut i UNNs traineeprogram har han følt på enkelte «barnesykdommer» i starten. Men i sum tror han dette er en god start på yrkeskarrieren for nyutdannede sykepleiere.

Blant annet gjennomføres det felles refleksjonsmøter og egne fagdager med de andre traineesykepleierne i UNN.

– Da får vi utvekslet erfaringer fra ulike avdelinger, blant annet om hvordan arbeidshverdagen oppleves for den enkelte. Med utvidelse av traineestillingene til flere klinikker vil vi få enda bedre utbytte av dette, mener Rydningen.

Les også: UNN etablerer traineeprogram for sykepleiere

Fremtidens sykepleiere

Til følgende klinikker kan det nå søkes på jobb som traineesykepleiere i UNN: Medisinsk klinikk, Hjerte- og lungeklinikken, Nevro-, ortopedi- og rehabiliteringsklinikken, Psykisk helse- og rusklinikken og Kirurgi-, kreft- og kvinnehelseklinikken.

– Vi mener dette er fremtiden for mottak av nyutdannede sykepleiere. Gjennom traineestillingen får de en bredere kompetanse i sitt første møte med sykepleieryrket. Derfor utvider vi også traineeprogrammet med flere stillinger og involverer flere klinikker, sier personalsjef Mai-Liss Larsen i UNN.

Les mer om de utlyste traineestillingene her.

Innlegget – Traineeprogrammet gir bredere kompetanse dukket først opp på Pingvinavisa.

Ingunn Torsteinsen sjekker utstyr på sterilforsyninga før det skal klargjøres for ny bruk. Bak sitter Bjørg Vatne. Foto: Per-Christian Johansen

Oddny Krag har jobbet med sterilforsyning ved UNN i 40 år. Her henter hun frem en ferdig brikke med sterilisert utstyr som er klar til levering på operasjonssal. Foto: Per-Christian Johansen

Bjørg Vatne (til venstre) og Ellen Sofie Hansen skanner og sorterer utstyr før det kan ferdigstilles til ny bruk. Foto: Per-Christian Johansen

– Dette blir veldig bra. Vi ble inspirert under et besøk i Kalmar for tre år siden. Nå blir sterilforsyningen å fremstå som Norges mest moderne, fastslår avdelingsleder Snorre Manskow Sollid ved anestesi- og operasjonsavdelingen og seksjonsleder May-Liss Ingebrigtsen ved Seksjon for sterilforsyning og spesialrenhold.

Til tjeneste døgnet rundt

Sterilforsyningen har en sentral rolle i sykehuset, med et bredt ansvarsområde gjennom rengjøring, desinfeksjon og sterilisering av instrumenter og utstyr. De leverer sterilt utstyr til operasjonsavdelingen, poliklinikker og sengeposter ved UNN.

Daglig klargjøres det utstyr til rundt 100 komplette operasjonsbrikker og rundt 300 instrumenter i enkeltpakker. Utstyr rengjøres, kontrolleres, testes og pakkes døgnet rundt. Alt for å legge til rette for den øvrige virksomheten, og ikke minst ivareta pasientsikkerheten.

Automatisert

Ved den nye sterilforsyninga vil instrumenter og utstyr komme i en egen heis til rengjøring, og fire turbomaskiner med automatisert inn- og utlasting står klare til å gjennomføre rengjøringsprosessen. Tidligere ble dette gjort i vaskemaskiner rett utenfor operasjonsstuene.

– Nå blir alt samlet på ett sted, og alle prosesser følger de samme retningslinjene. Dette vil gi økt kvalitet og heve den faglige spisskompetansen til de ansatte ved sterilforsyningen. I tillegg oppgraderer vi maskinene slik at prosesstiden blir redusert og halverer den totale maskinparken, noe som vil frigjøre arealer rundt i operasjonsavdelingen der vaskeprosessene tidligere ble gjennomført, sier Snorre Manskow Sollid.

Ros til ansatte og kolleger

Seksjonsleder May-Liss Ingebrigtsen ser frem til at arbeidet skal bli ferdigstilt. Siden i fjor sommer har de ansatte hatt en ekstra utfordrende arbeidshverdag i forbindelse med ombyggingen.

– Vi har opprettholdt normal drift gjennom hele perioden og personalet har virkelig stått på. Det har oppstått mange utfordringer underveis, som de ansatte har tatt på strak arm. Nå blir det godt å få alt på plass slik at vårt arbeid virkelig kan starte, sier Ingebrigtsen.

– Vi må også takke teknisk drift ved UNN for et veldig godt samarbeid. Det har vært mye utstyr å få på plass, og vi har jobbet godt mot et felles mål, legger Manskow Sollid til.

Oddny Krag er veteran ved sterilforsyninga i Tromsø. Hun har jobbet med sterilforsyning ved UNN i 40 år, både i Breivika de siste 25 årene og før den tid da sykehuset lå på Strandveien. Hun har dermed fått med seg en rivende utvikling, fra mye manuelt arbeid til den nye automatiserte hverdagen.

Innlegget Får landets mest moderne sterilforsyning dukket først opp på Pingvinavisa.

- Min studie viser at en langvarig oppfølging av hele familien etter alvorlig hodeskade vil være viktig, sier Unn Sollid Manskow. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Felles for alle er at det begynner med et sjokk. En ulykke som snur opp ned på livet, sier studieleder Unn Sollid Manskow ved UNN.

Hun er opprinnelig nevrokirurgisk sykepleier, og tar nå doktorgrad på hvordan disse pårørende opplever sin omsorgsbelastning og livstilfredshet etter alvorlig traumatisk hjerneskade. Professor Audny Anke er prosjektleder i studien, og Manskow disputerer om temaet den 24. februar.

I tre og et halvt år har hun jobbet med doktorgraden, som setter fokus på en pasientgruppe og deres familie som tidligere har fått lite oppmerksomhet.

Usynlige vansker

– Jeg fattet tidlig en ekstra interesse for denne pasientgruppen da jeg arbeidet på Nevrokirurgisk avdeling. Det var vanskelig å forstå at de kunne være desorienterte samtidig som de var så mobile, sier Manskow, som fant det både utfordrende og fascinerende å arbeide med pasientgruppen og deres pårørende i akuttfasen.

Pasienter med en slik hodeskade kan fungere godt fysisk, men har ofte mer usynlige vansker som påvirker personlighet og atferd, familieliv, jobb og sosiale relasjoner i lang tid. Deres pårørende blir dermed en viktig ressurs og en del av pasientens behandling og rehabilitering. Ofte får de pårørende hovedansvaret etter at pasienten kommer hjem – og pårørende blir en forlengelse av helsevesenet. Denne jobben blir de i svært liten grad forberedt på.

For denne gruppen pasienter finnes ikke noe organisert system og klare retningslinjer for behandling etter akuttfasen, som resulterer i mange tilfeldigheter rundt hvordan oppfølgingen blir.

– I andre land, som Danmark, følger spesialisthelsetjenesten opp disse pasientene, pårørende og familien på en helt annen måte en i Norge, og tilbudet på høyspesialisert rehabilitering i Danmark er meget bra sammenlignet med Norge. Det er også andre retningslinjer for andre pasientgrupper i Norge. To fra samme bilulykke kan få vidt forskjellig oppfølging. Den med ryggmargskade og lammelse vil spesialisthelsetjenesten følge opp livet ut, men ikke den med hodeskade. Vi som jobber innen rehabiliteringsfeltet skjønner ikke hvorfor vi skal ha så ulike systemer for skader som gir akkurat like alvorlige konsekvenser. Her er det et åpenbart behov for å bygge opp tilbud i rehabiliteringstjenesten, sier Anke, som er spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering.

Viktig kunnskap

Det å finne ut hva som forårsaker belastning hos de pårørende, kan gi helsepersonell ny kunnskap om hva slags tiltak som er nødvendig for å forebygge dette, og dermed forbedre den helhetlige omsorgen til familien i alle faser av behandling og rehabilitering.

– Min studie viser at en langvarig oppfølging av hele familien etter alvorlig hodeskade vil være viktig, sier Manskow.

Hun har utført studien i samarbeid med universitetssykehusene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, og har tatt for seg tilfeller hvor skaden har oppstått mellom 2009 og 2011. Hun har kartlagt pårørendes omsorgsbelastning og livstilfredshet ved bruk av et spørreskjema: Først etter ett år, og deretter to år etter skaden. Totalt 122 pårørende har deltatt. Halvparten av dem opplyste om moderat til høy omsorgsbelastning etter ett år. Etter to år etter oppga de at omsorgsbelastningen var blitt enda høyere og at livstilfredsheten var blitt ytterligere redusert.

– Hjelp og oppfølging virker å være bedre i store kommuner enn i små. Det er også et bedre tilbud sør i Norge enn her i nord, sier forskeren.

Flest menn som skades

Professor Audny Anke er prosjektleder i studien til Unn Sollid Manskow (bak), og synes studien viser interessante funn. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

75 prosent av omsorgspersonene som tar seg av disse pasientene, er kvinner. De forteller at de opplever å miste mye av sitt sosiale nettverk. At det er vanskelig å delta slik man gjorde før, eller at venner og øvrig familie trekker seg unna.

– Og studien viser altså tydelig at er det ikke tilstrekkelig hjelp på plass etter ett år, så blir det ikke bedre etterpå. Det blir bare verre. Det viser også forskningsdata fra utlandet på denne gruppen fem og syv år etter ulykken, sier Manskow.

Av de som utsettes for alvorlige traumatiske hodeskader så dør 30 prosent av dem like etter ankomst sykehuset. Så er det 20 prosent av de som overlever som opplever å bli helt friske uten mén. Mens de øvrige altså får en livsvarig skade av ulik grad.

– Noen, to-tre prosent, gjenvinner aldri bevisstheten ordentlig. De blir det vi kaller minimalt bevisste. Det er bare mulig med kontakt med dem i korte perioder innimellom, og de trenger hjelp til alt i det daglige. Så er det alle mulige omfang av skader etter det. De aller fleste bor hjemme, klarer seg selv i det daglige, og får ved behov omsorg og støtte fra sin familie, forklarer Anke.

– Svært mange av disse er unge menn midt i utdannelse eller etableringsfase, og endringene kan være vanskelig å takle både for dem selv og omgivelsene rundt, forklarer Manskow.

Vil forske mer

Hun har nå gjort klart et nytt spørreskjema for å kunne forske mer på temaet. Blant annet vet hun ingenting om før-situasjonen til de ulike familiene i undersøkelsen, eller hvordan personlighet og andre forhold bidrar til hvordan de mestrer det som skjer.

– Vi vet ikke hvorfor ting blir vanskeligere med årene, og det er blant de spørsmålene jeg vil ta for meg når jeg nå skal forske videre på temaet, sier Manskow.

– At belastningen øker over tid er et overraskende funn. Vi har vel hatt en forventning om at ting over tid kommer mer på plass. At de får mer eller bedre hjelp fra det offentlige eller at den som er skadet får bedre funksjonsnivå. Men det er altså ikke det som skjer. Det er åpenbart at feltet trenger mer forskning for å få fram fakta rundt disse pasientene, sier Anke.

Innlegget Omsorgsbelastningen går fra vondt til verre dukket først opp på Pingvinavisa.

Avdelingsleder Aksel Bilicz har klargjort sykehuset på Svalbard for 100-årsmarkering med blant annet Åpen dag for innbyggerne i Longyearbyen lørdag formiddag. Foto: Per-Christian Johansen

Lab(b)en ved Longyearbyen sykehus er klar for besøk og 100-årsmarkering i helgen. Foto: Per-Christian Johansen

Den russiske generalkonsulen i Barentsburg var fredag innom Longyearbyen sykehus og overrakte gave til avdelingsleder Aksel Bilicz. Foto: Per-Christian Johansen

Denne helgen skal 100-årsjubileet for Longyearbyen sykehus (1916-2016) markeres. Universitetssykehuset Nord-Norge har hatt ansvaret for driften siden den nye helsereformen kom i 2002.

I helgen tar de ansatte med seg lokalbefolkningen på markeringen, tross at uken ble innledet med nok et dramatisk snøskred noen hundre meter fra sykehuset.

– Det ble en litt skremmende start på uken. Plutselig sto vi i full alarmberedskap, forberedt på det verste. Men heldigvis var det minimalt med fysiske skader denne gangen, sier avdelingsleder Aksel Bilicz (61), og minnes dødskredet i Longyearbyen i desember 2015.

Nært samarbeid med fastlandet

Da omkom to personer, tross iherdig innsats fra helsepersonell og redningsmannskaper fra både Longyearbyen og fastlandet. Og nettopp samarbeidet mellom de knapt 20 ansatte ved sykehuset i Longyearbyen, og UNNs ansatte på fastlandet, er av stor betydning for både fastboende og turister på Svalbard.

Ukentlig går det ambulanselfly med pasienter fra Longyearbyen, primært til Tromsø. Det berører både alvorlig syke, akuttsykdom og akutt skadde.

– Her i Longyearbyen tilbyr vi almennlegekonsultasjoner, har legevaktstjeneste, helsesøster som også har jordmoransvar, en kirurg med generell kompetanse som også er gynekolog, samt akuttfunksjon. I tillegg bemanner vi de to redningshelikopterne med helsepersonell ved behov, forklarer Aksel Bilicz.

– Er hverdagen for de ansatte annerledes her enn på sykehusene på fastlandet? 

– Ja, kanskje spesielt for sykepleierne. De har flere støttefunksjoner her enn på et større sykehus. Her bidrar de blant annet med undersøkelser, bestilling og gjennomføring av røntgen, samt blodprøvetaking og analyser av disse, sier avdelingslederen som selv kom til Longyearbyen sykehus i 2004.

Flere turister = flere scooterskader

Det nye utfordringsbildet for de ansatte er antall økende akutthendelser som følge av økt turisme. På vinteren er det scooterkjøring som påfører turister skader, på sommeren cruiceturister som blir syke eller hendelser på fiskebåter i området.

– Det toppet seg i 2015. Da hadde vi rundt 80 pasienter som hadde skadet seg under snøscooterkjøring. Noen få av dem var alvorlige skader som medførte transport til fastlandet. For det meste handler det om bruddskader. Den store økningen i turismen gjør behovet for vår tilstedeværelse og akuttberedskapen stadig viktigere, mener Aksel Bilicz.

Sammen med kollegene disponerer han syv sykesenger til bruk ved behov. Sjelden er sengene fylt opp samtidig, men jevnlig er det pasienter innlagt. På operasjonssalen gjennomføres enkle inngrep ved behov. For gravide er det imidlertid nødvendig å reise til fastlandet når fødselen nærmer seg.

Kvinnene får oppfølging av jordmor/helsesøster i Longyearbyen inntil to uker før termin. Så kommer de tilbake etter fødslene for videre oppfølging.

Åpen dag og jubileumsforestilling

I helgen blir det imidlertid tid for de fleste til å feire egen arbeidsplass. Lørdag blir det Åpen dag på sykehuset mellom kl. 11.00 og 14.00, samt jubileumsforestilling i kulturhuset kl. 18.00 der også innbyggerne inviteres med.

– Vi satser på en trivelig helg for alle i Longyearbyen, avslutter Aksel Bilicz.

Interessert i å jobbe som sykepleier ved Longyearbyen sykehus? I løpet av året blir det ledige stillinger ved sykehuset, og Bilicz er klar til å rekruttere nye medarbeidere.

Her kan du se oversikt over ledige stillinger ved UNN akkurat nå.

Innlegget Til tjeneste i internasjonalt farvann dukket først opp på Pingvinavisa.

Rolf Hanoa presenterte sist helg sykehushistorien for Longyearbyen, der det i løpet av 100 år har vært fire forskjellige sykehusbygg. Foto: Per-Christian Johansen

Rolf Hanoa signerte velvillig bøker om sykehushistorien på Svalbard til fremmøtte under lanseringen sist helg. Foto: Per-Christian Johansen

Det har skapt en genuin interesse for historien, og resultert i boken «Longyearbyen sykehus 1916-2016».

– Sykehuset i Longyearbyen kom som en følge av etableringen til Store Norske i 1916. Gruvedriften var risikabel, og det oppsto i tillegg utfordringer knyttet til tuberkulose og spanskesyken. Det første sykehuset hadde 16 senger og fasilitetene var gode på den tiden, forklarte Rolf Hanos i forbindelse med lanseringen.

Tatt av skred i 1953

Gjennom de 100 første årene har det vært til sammen fire sykehusbygg i Longyearbyen. I tillegg har det vært krav om verksleger tilknyttet de ulike gruvesamfunnene som er etablert rundt på Svalbard gjennom tiden. Det første sykehuset sto oppført på Skjæringa, de to neste på Haugen, mens det nåværende har tilholdssted i sentrum av Longyearbyen.

Underveis har det vært nok av utfordringer. Blant annet var snøskredfaren også et problem tidligere, og i 1953 ble sykehuset på Haugen direkte rammet av et skred. Tre omkom og to ble alvorliog skadet.

– Da var verkstedlegen en av dem som ble hardest skadd. Men han kom seg etter et lengre opphold på sykehuset, sier Hanoa.

I 1954 var et nytt sykehusbygg klart til bruk. Da ble det imidlertid raskt avdekket problemer knyttet til permafrosten, og bygget slo raskt sprekker. Men det var først etter besøk av helseministeren i 1985 at det ble fastslått at bygget ikke var egnet til videre drift. Dette skjedde fire år etter at staten overtok ansvaret for sykehuset.

UNN overtok

I 1991 sto dermed det nåværende sykehusbygget ferdig, nærmest på rekordtid etter at blant annet Rolf Hanoa hadde bidratt i prosessen overfor staten.

Universitetssykehuset Nord-Norge overtok driften i 2002 som en følge av den nye helseforetaksreformen.

– Da ble sykehuset i Longyearbyen plutselig en del av et stort miljø og med et stort utviklingspotensial. Det fremstår nå som et robust hverdagssykehus og beredskapssykehus for befolkningen, og er viktig for tryggheten i familiesamfunnet i Longyearbyen, sier bokforfatter Rolf Hanoa.

Innlegget 100 års sykehushistorie samlet mellom to permer dukket først opp på Pingvinavisa.

De totalt 33 turnuslegene fordeler seg på 16 plasser i Tromsø, 11 i Harstad og seks i Narvik.

– Dette var andre gangen vi avviklet felles introduksjonsdager i Tromsø. Dette gjør vi for å gi de nye turnuslegene best mulig kjennskap til UNN som organisasjon, foretakets strategier og satsningsområder, samt bli kjent med hverandre og trives som medarbeider i UNN. Så langt er responsen på denne innføringen god, forteller Inger Gadgil, fagrådgiver ved klinisk utdanningsavdeling i UNN.

Vi ønsker det nye kullet med turnusleger velkommen til UNN.

Les mer om turnusordningen ved Universitetssykehuset Nord-Norge på unn.no

Innlegget Ny generasjon leger klar for turnustjeneste dukket først opp på Pingvinavisa.