Eli Ytterdal Sørum mottok i forbindelse med 100-årsjubileet for Longyearbyen sykehus Medaljen for lang og tro tjeneste fra avdelingsleder Aksel Bilicz. Foto: Per-Christian Johansen (for større versjon, før musepila over bildet)

– Jeg kom til Svalbard i 1978, og jobbet først for Store Norske. I 1986 fikk jeg et vikariat på sykehuset, som ble til fast jobb i en husmorfunksjon i 1990. Siden har jeg vært her, forteller Eli Ytterdal Sørum.

Hun er ansatt som renholder, med ansvar for å holde både sykehusbygg og arbeidsantrekk rent til enhver tid. I tillegg sørger hun for matlaging til både pasienter og øvrige ansatte ved ulike anledninger.

– Jeg har trivdes veldig bra i jobben og funnet meg godt til rette her opp, fastslår Sørum.

LES OGSÅ: Sykehuset skaper trygghet på Svalbard

Hyggelig oppmerksomhet

Om hederstegnet, Kongens Vel medalje som hun mottok sist helg, sier hun:

– Det hadde jeg ikke ventet. Men det var veldig koselig.

– Eli har stått på i lang tid og gjort en flott jobb ved sykehuset, sa avdelingsleder Aksel Bilicz i forbindelse med markeringen av sykehusets 100-årsjubileum.

Med to år igjen til mulig pensjonsalder, kan det imidlertid gå mot slutten for Sørum i Longyearbyen.

– Jeg har familie og blant annet tre barnebarn på fastlandet, så jeg har så smått begynt å tenke på å komme meg tilbake, slutter 63-åringen.

Medaljen for lang og tro tjeneste er en anerkjennelse til arbeidstakere med minst 30 år hos samme arbeidsgiver. Den er en unik, tradisjonsrik påskjønnelse som bedrifter kan benytte for å vise at man verdsetter erfaring og stabilitet. Det er Det kongelige selskap for Norges vel som står bak medaljen.

Innlegget Overrasket med Medaljen for lang og tro tjeneste dukket først opp på Pingvinavisa.

Torsdag og fredag denne uken møtes rundt 120 konferansedeltakere på Ishavshotellet i Tromsø. Der skal de få faglig påfyll, dele erfaringer og diskutere utviklingen av behandlingsformene med kolleger fra Skandinavia og foredragsholdere fra europeiske land.

Vant forbedringspris

Nyremedisinsk seksjon på UNN i Tromsø har i mange år hatt fokus på hjemmebehandlinger, og de senere år er det gjort et ytterligere forbedringsarbeid for å øke andelen av pasienter som tilbys denne behandlingsformen.

Jobben som er gjort sikret dem i 2015 Helse Nords forbedringspris på 250.000 kroner. Disse pengene investeres nå i den forestående konferansen.

– Dette er første gang det arrangeres en konferanse rettet mot hjemmedialyse i Norge. Nå får vi økt faglig fokus som kan bidra til utvikling av dialysemiljøet både lokalt og nasjonalt, sier avdelingsleder og overlege Trine Olsen.

Interessen for konferansen har vært stor. Også blant potensielle foredragsholdere. De kommer fra hele Europa. Blant andre kommer professor Edwina Brown fra Imperial College i London.

– Vi plukket ut og inviterte fra øverste hylle. Det viste seg at mange ønsket å komme til Tromsø og Nord-Norge, sier Trine Olsen.

Økende pasientgrunnlag

Både nasjonalt og ved UNN registreres et stadig økende antall pasienter med nyresvikt og behov for nyreerstattende behandling.

– Det har nok en sammenheng med økt levealder og flere unge som venter på transplantasjon, sier overlege Marit Solbu ved nyremedisinsk seksjon på UNN.

– Derfor er det viktig at vi som fagmiljø samles og identifiserer flaskehalser og  muligheter for å videreutvikle tilbudet til pasientgruppen. For pasienten gir det økt livskvalitet med hjemmedialyse, først og fremst med tanke på redusert reiseaktivitet. Samtidig gir det pasientene økt eierskap til behandlingen, legger Marit Solbu til.

Innlegget Forbedringspris inspirerte til internasjonal konferanse dukket først opp på Pingvinavisa.

Representantene fra ungdomsrådet fortalte både om sin bakgrunn, samt fremtidsplaner med valg av nye representanter i løpet av 2017. Fra venstre: Oda Kjærvik (Tromsø), Helene Antonette Westgaard (Salangen), Regine Elvevold (Tromsø) og Magnhild Elise Hjelme (Harstad). Foto: Per-Christian Johansen

Cathrin Carlyle, leder for brukerutvalget ved UNN, er glad for at sykehuset nå også har fått et velfungerende ungdomsråd som presenterte seg under den pågående ledersamlingen i Tromsø. Foto: Per-Christian Johansen

Under den pågående ledersamlingen i Tromsø delte de så absolutt av sine egne erfaringer. Dette var ungdomsrådets første store møte med de fleste ansvarlige ledere ved sykehusets virksomheter.

– Utgjøre en forskjell

Blant annet viste de til utfordringer som når ungdom går fra å bli behandlet i barne- og ungdomsklinikk, til behandling på avdelinger for voksne. Helene Westgaard uttrykte at ungdommer ofte er usikre personer i en sårbar alder som trenger ekstra oppmerksomhet, og få en opplevelse av å bli både sett og hørt.

– Jeg synes det gikk helt greit å snakke foran så mange ledere i UNN. Jeg liker å dele mine opplevelser og erfaringer som bruker av UNN direkte til fagfolkene, sier Regine Elvevold fra Tromsø.

– Det er lærerikt å få prate her. Da føler vi å være en del av noe større, og kan utgjøre en forskjell. Mye engasjement kommer gjennom egne historier, men vi finner også hjertesaker som engasjerer gjennom blant annet media, sier leder i rådet Magnhild Hjelme fra Harstad.

Vil bli hørt

Medlemmene av ungdomsrådet har selv erfaring med helsevesenet, både i somatikken, psykisk helsevern og habilitering. Historiene delte de med lederne i UNN, blant annet for å bevisstgjøre om forbedringsområder.

Men aller viktigst er jobben med å tale ungdommers sak i helsevesenet. Og det begynner medlemmene å få erfaring med, etter snart to års deltakelse og arbeid i ungdomsrådet.

– Vi ønsker å være der som representanter for alle de som ikke har mulighet til å si fra, eller ikke blir hørt. Være deres stemme, på en måte. Vi skal ikke løse enkeltsaker, men ta opp generelle problemstillinger. Gjennom deltakelsen i ungdomsrådet deler vi erfaringer, representert både gjennom somatikken, habilitering og psykiatrien, sier Oda Kjærvik fra Tromsø.

Stolt

Ungdomsrådet er også et rådgivende organ for brukerutvalget i UNN. Til stede i salen onsdag formiddag var leder for brukerutvalget, Cathrin Carlyle.

– Jeg er stolt over at UNN har fått et engasjert ungdomsråd som supplement til brukerutvalget. I dag fikk vi blant annet høre at det er store utfordringer knyttet til kommunikasjon, og det må alle som er ledere bidra til å gjøre noe med, oppfordret Carlyle.

Ungdommene selv håper avslutningsvis at flere engasjerer seg for unges helserettigheter, og gjerne ta kontakt om aktuelle saker eller andre bidrag. Ved UNN skal det i løpet av 2017 gjennomføres nytt valg av ungdomsråd.

Du kan lese mer om ungdomsrådet på unn.no.

Innlegget Ungdomsrådet engasjerte med egne erfaringer dukket først opp på Pingvinavisa.

Trappene er et kapittel for seg selv – de er dårlig merket, dørene veier et tonn og det er så varmt at innen man kommer dit man skal, så er man søkkvåt av svette.

Så mitt spørsmål er: Hva kan vi gjøre med denne situasjonen?

Trolig er det flere med meg som opplever dette som et problem? Og kanskje kan vi gjøre noe slik at ledelsen får opp øynene for at det er gunstig å investere penger i bedre trapper som er godt merket. Flere vil ta trappa, pasienttransporten vil gå fortere fordi heisen ikke er okkupert av personaltransport, og i et folkehelseperspektiv, så er det bra for helsa…

Avdelingene kan ha konkurranse om «hvor mange trapper har du gått i dag? Og det er ikke bare helsepersonell som tar heisen 1 – 2 etager, også mange besøkende og sågar oppegående pasienter gjør det. Ikke rart portørene fortviler over heissituasjonen…

Hva mener du? Skriv inn din mening i responsskjemaet helt nederst på siden og bidra til en konstruktiv debatt.

Innlegget Unødig heisbruk – og dårlige trapperom dukket først opp på Pingvinavisa.

«Det verste er ikke å komme fram og oppdage at det ikke var mer å gjøre. Det verste er når det fortsatt er liv når man kommer fram. Og man jobber og jobber, men man vet at det ikke holder. Og man må avslutte det der og da. Det er tøft.»

Det finnes de av oss som har blitt i helsesektoren i mange år. Flere tiår. De krummer nakken og gjør jobben sin, på tross av lederskifte, innsparinger, sterk kritikk, og enkelte dager på tross av egen vilje. Noen av oss er nærmere liv og død enn andre i arbeidstiden. Det produserer mange erfaringer, mange møter, mange smil og mange tårer. Smil sammen med andre. Tårer når man er alene. Noe lar man gå i glemmeboka. Noe fester seg på netthinna, og blir der. Men minner passerer ikke så lett som man tror. De etableres, og de vedvarer. De former oss.

«Det står om sekunder. Det står om liv. Alarmen går og på automatikk følger du dine prosedyrer og setter deg i bilen for å rykke ut til nok en ulykke. Lyden av mennesker som behøver din hjelp fyller hele rommet, hele korridoren og hele deg. Denne gangen har trafikken krevd nok et menneskeliv. Du har litt informasjon om hva som har skjedd, men du kjenner likevel ikke hele bildet før du kommer fram. Du har gjort dette mange ganger før. I mange år. Du er dreven i yrket ditt, og har det prehospitale i fingrene til enhver tid. Du puster så godt med mage som du kan, og forbereder deg. Rister deg selv våken, for å være mest mulig tilstede. Kroppen holder litt igjen, det føles vanskelig å ta inn nok luft. Magen vil ikke puste godt. Den har en tung stein liggende der fra før. Samtidig distanseres tanker og følelser på ren automatikk. For å spare deg selv litt. Du vet at det er fornuftig. Men du vet og at det likevel vil være et scenario som møter deg. Som du aldri vil kunne forberede deg godt nok til. Og du har rett. Både i dag, som en annen dag. Hver dag.»

Ambulansetjenesten står alltid klar til å rykke ut når ulykken er ute.

Usynlige bånd vanskelig å bryte holder deg fast. Det sterkeste båndet, den røde tråden i et liv som baseres på turnusarbeid, det er sterkt nok til å holde enhver storm i ro. For ofte slår en slik jobb rot i deg. Man kan forlate den. Men minner og erfaringer setter seg i ryggraden. Som for å si, «Vi blir her. Du kan finne deg en annen jobb, men du vil aldri greie å glemme denne formen for medmenneskelighet.»

«Det er over. Dere kom fram, men likevel ikke tidsnok. Ingen fart hadde vært tidsnok denne gangen – heller. Et liv ble slukket mange år før det skulle. Et liv måtte gi tapt, på et øyeblikk var det over. Du kom fram, du var klar til å redde. Men det hjalp så lite. Andre liv har denne dagen latt seg redde. Men ikke dette ene. Du forberedte deg grundig på tur i bilen, som du pleier. Og du visste at møtet og synet ville rive deg opp innvendig, i all stillhet. Synlig jobber du mekanisk slik som det er påkrevd. Men inni deg banker det hardt i brystkassa, mens du gjør deg klar til å dra tilbake. Inni deg forsøker ditt hjerte å slå ekstra, som for å kompensere for det som sluttet hos den andre. Inni deg trekker mørke skyer seg over horisonten. Du gjør det du kan. Det er ikke alltid det rekker. Utenpå jobber du profesjonelt. Inni deg slår mørke skyer over til regn og vind. Du forsøkte. Du gjorde ditt beste. Men du rakk det ikke. Det var utenfor din makt denne gangen også. Og nå skal pårørende få beskjed om det samme. En familie skal brytes ned i tårer og avmakt, og alltid minnes denne dagen. Hvor sol ble til mørke skyer og regnvær. Hvor helsepersonell gjorde sitt aller beste, men livet ikke stod til å redde. Det var over før de rakk seg frem. Det kan rive deg i fillebiter innvendig.»

Erfaringer som dette i arbeidshverdagen skaper minner for livet. Og om livet. Noen av oss ser slike dager oftere enn andre. Noen av oss tar det innover seg mer enn andre. Noen av oss krummer nakken på gammel vane, på tross av under innsparinger og annet som påvirker arbeidsforholdene.

Når alt kommer til alt, dreier seg fortsatt om liv og død. Og om de som står oppi det hver dag. Dager som dette fester seg i hukommelsen for evig. Det er tøft. Det er utfordrende. Men medmenneskelighet er den røde tråden, som holder oss der vi er.

Det er disse dagene som er å jobbe innenfor helse og omsorg. Det er disse dagene som handler om livet.

Innlegget Øyeblikkene man aldri kan glemme dukket først opp på Pingvinavisa.

Avdelingsoverlege John Martin Pedersen ved kirurgisk avdeling UNN Narvik sa sin mening både underveis i møtet og etterpå i samtale med Tor Ingebrigtsen. Foto: Per-Christian Johansen

Vibeke Haukland, hovedtillitsvalgt for sykepleierforbundet og sykepleier ved UNN Narvik, benyttet anledningen til å tale pasientens beste i gårsdagens høringsmøte. Foto: Per-Christian Johansen

Anestesioverlege Jon Harr uttrykte både forståelse og bekymring for de konklusjonene UNN og senere Helse Nord skal treffe med tanke på fremtidig organisering av tilbudet ved UNN Narvik. Foto: Per-Christian Johansen

Ansatte ved UNN Narvik har vært involvert i prosjektgruppen underveis, og i går fikk alle mulighet til å si sin mening med utgangspunkt i sluttrapporten fra prosjektgruppen. Den ble ferdigstilt for to uker siden.

Som ventet ble både fødetilbudet og akuttberedskapen gjenstand for diskusjon da UNN-direktøren ba om innspill fra de ansatte.

Manglende rekrutteringsvilje

– Det virker som det er et beklagelig ønske om at fødeavdelingen skal bort. Men det finnes ingen grunnlag for å konkludere om det. Å skylde på rekrutteringsproblemer blir feil. Hvem sin skyld er det at vi ikke har flere gynekologer? Det er ledelsen, som ikke har vist vilje til å rekruttere over mange år, sa tillitsvalgt og jordmor Paul Larsen.

Gynekolog og seksjonsoverlege ved føden, Lars Olav Dahle, stilte seg skeptisk til prosjektgruppens forslag om å bruke 12 måneder i et forsøk på å rekruttere flere gynekologer – alternativt en overgang til jordmorstyrt fødestue.

– Slike mellomløsninger vil ikke være bra for pasientene. Da er det bedre å ta avgjørelsen nå, legge ned fødeavdelingen, og ta konsekvensen av det, mente Dahle.

At klinikksjef Arthur Revhaug allerede har konkludert med nedleggelse i sitt høringsinnspill, mener flere vil gjøre det umulig å nå det foreslåtte rekrutteringsmålet på tre nye gynekologer det neste året.

Se alle høringsinnspill til saken her.

Pasienttilbudet

Vibeke Haukland, hovedtillitsvalgt for sykepleierforbundet og sykepleier ved UNN Narvik, var tydelig på at sykehuset er viktig for pasientene i området. Også for de gravide og i forbindelse med akuttilfeller.

– Små sykehus leverer også kvalitet, det vet vi. Å fjerne eller svekke den akuttkirurgiske beredskapen vil gå utover pasienttilbudet. Pasientene får flere og unødvendige transporter, og vil opplever mer ventetid, sa Haukland.

Avdelingsoverlege John Martin Pedersen ved kirurgisk avdeling stilte seg tvilende til hvordan bemanningen ville bli uten en fullverdig akuttkirurgisk beredskap. I prosjektet er det gjort vurderinger opp mot den nye planlagte spesialistutdanningen i kirurgi.

– Jeg er rett og slett usikker på hvordan jeg skal kunne løse de gastrokirurgiske utfordringene i en fremtidig organisering som foreslått, sa Pedersen, og lurte på hvordan UNN-direktøren så for seg å løse dette.

Bekymret for konsekvens

Anestesioverlege Jon Harr, som også har deltatt i prosjektgruppen, er enig i at pasientene skal håndteres der ekspertisen først og fremst finnes. Samtidig er han ikke komfortabel med å anbefale en ortoped i vaktberedskap når pasienter med gastrokirurgisk behov ankommer akutt til UNN Narvik.

– Det vil være totalt mot alle prinsipper. Og hvis man tror at UNN Harstad vil være redningen, er det feil. De vil ha like store problemer med rekruttering av gastrokirurger i fremtiden. Denne saken er definitivt ikke godt nok konsekvensutredet, og det bekymrer, fastslo Harr.

Tor Ingebrigtsen var fornøyd med engasjementet og tilbakemeldingene, og gjorde det klart at denne saken er prinsipielt vanskelig.

– Jeg skal tvile meg frem til en avgjørelse. Så blir det videre opp til UNN-styret, Helse Nord og til slutt helseministeren å fatte en endelig beslutning, sier UNN-direktøren.

Innlegget Stort engasjement for fremtidige sykehusplaner dukket først opp på Pingvinavisa.

Tor A. Gudmundsen er konstituert enhetsleder ved Portørsentralen. Her kjører han inn en kiste i en av de nye kjøleboksene ved sykehuset. Enhetslederen er svært glad for oppgraderingen som er gjort, slik at arbeidsmiljøforholdene rundt oppgaver knyttet til håndteringen av døde er blitt bedre. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Seksjonsleder på patologisk avdeling, Gunn-Inger Sørensen og sykehusprest Ingun Fossland viser fram båreteppet som portørene bruker når de henter en avdød fra en av sykehusets avdelinger. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Hver av kjøleboksene har plass til tre bårer i høyden. I alt har sykehuset nå kapasitet til å lagre inntil 40 bårer samtidig. Foto: Rune Stoltz Berinussen, Krysspress

Nå er det endelig laget bedre rom for døden – bokstavelig talt. For obduksjonsteknikere, portører og prester har arbeidshverdagen blitt svært mye bedre etter at et moderne kjølerom, et livsnøytralt syningsrom/bårerom og ikke minst et rituelt vaskerom har blitt innredet ved sykehuset.

Kjærkommen oppgradering

Ingun Fossland i prestetjenesten ved UNN er glad for at det endelig har blitt mulig å prioritere en oppgradering av denne delen av sykehuset.

– Vi hadde verdige forhold for de døde her tidligere også, men arbeidsmiljøforholdene var det litt verre med. Vi hadde tidligere kun ett stort kjølerom hvor bårene ble trillet inn, og hvor også de som skulle jobbe med de døde måtte oppholde seg. Det var kaldt og utrivelig, må vi vel kunne påstå, sier sykehusprest Fossland.

Nå har UNN fått moderne kjølebokser. Det gjør arbeidsforholdene bedre for begravelsesbyråene som skal hente de døde, obduksjonsteknikere som skal legge avdøde ned i kiste, og ikke minst for portører og prester når de skal organisere syning.

– Kort fortalt er nå alt slik som det bør være. Både for de ansatte som jobber her og ikke minst for de sørgende som kommer for å ta farvel med sine kjære, sier Fossland.

Eget båreteppe

I gjennomsnitt er det cirka 400 mennesker som dør ved UNN Tromsø hvert eneste år. Det er portørenes jobb å hente de døde fra den aktuelle avdelingen og trille de ned til femte etasje i sykehusets A-fløy. Det er her avdøde gjøres klar til sin aller siste ferd.

– Vi har et båreteppe som vi legger over sengen. Det er blått på den ene siden og oransje på den andre. Slik kan vi velge litt hva slags vei vi legger det alt etter eventuelle pårørendeønsker og også årstid, forklarer konstituert enhetsleder på portørsentralen, Tor Arild Gudmundsen.

Han sier at portørene som regel velger korridorer som ikke er så sterkt trafikkert av pasienter, eller stopper og venter en stund hvis de ser at det er mange mennesker og spesielt barn som venter i et heisområde.

– Vi ønsker ikke å støte noen. Selv om døden jo er en naturlig ting, forsøker vi å være så diskret som mulig. Både av hensyn til avdøde og de som vi møter på veien, sier Gudmundsen.

Obduksjonsteknikere

Inne på selve kjølerommet er det obduksjonsteknikerne som er ansvarlig for å legge den døde ned i kisten, uavhengig om de har vært til obduksjon eller ikke. Gunn Inger Sørensen er deres seksjonsleder. Hun forteller at det årlig gjennomføres rundt 200 obduksjoner ved Klinisk patologi ved UNN. Det er cirka halvt om halvt med sykehusobduksjoner og rettslige obduksjoner.

Under en obduksjon er det obduksjonsteknikerne sitt ansvar å hente avdøde fra kjølerommet, assistere patologen under selve obduksjonen, og stelle avdøde etterpå.Totalt har UNN nå fått en kapasitet på å kunne lagre 40 døde samtidig i egne kjølebokser. Tidligere var dette tallet bare ni. Resten måtte oppbevares på enkle bårer i selve kjølerommet.

– Det er nødvendig å ha en viss kapasitet. Spesielt i høytider hvor det ikke holdes så mange begravelser, blir flere liggende hos oss litt lengre, sier Gudmundsen.

Han har ikke tall på hvor mange han har fraktet ned til dette rommet, eller hvor mange syninger han har deltatt på.

– Enkelte minner sitter selvsagt bedre igjen enn andre. Det viktigste for oss er at vi har gode rutiner for jobben vi gjør, og for å snakke med hverandre hvis det er sterke inntrykk som krever bearbeiding. For eksempel etter større ulykker med mange omkomne, sier Gudmundsen.

– Da går vi gjerne inn til dem, og så tar vi en kopp kaffe sammen. Vi og portørene har et svært godt kollegialt fellesskap, skryter Fossland.

Rituelt vaskerom

Nå har sykehuset endelig fått på plass et rom hvor de religionene som praktiserer rituell vask av sine døde, kan foreta slikt.

– Ritualer og tradisjoner er av stor betydning for de fleste av oss når vi mister noen av våre kjære. For muslimer er det svært viktig å gjennomføre rituell vask. Rommet trenger rennende vann, og nå har vi endelig alt på plass her, sier hun.

Samtidig er bårerommet oppgradert og utsmykket, og kan endres alt etter som hvilket livssyn avdøde hadde. Bårerommet brukes når pårørende, venner og andre vil ta et siste farvel.

– Det å få sett avdøde er ofte svært viktig for sorgprosessen, det å få en bekreftelse på at livet er slutt. Det er også viktig for å fjerne eventuelle vrangforestillinger om hvordan avdøde ser ut etter at døden inntraff. Fantasien er alltid mye mer dramatisk enn virkeligheten, sier hun, og forteller om hvor viktig det kan være å la barn få se avdøde. Spesielt hvis de har vært vitne til en ulykke eller på annet vis direkte involvert.

– Vi har eksempler på at folk som kommer som førstemann til et ulykkessted, ønsker å se omkomne etter at de er ferdig stelt. Det er gjerne svært dramatiske inntrykk på et ulykkessted, og det å få bearbeide hendelsen er viktig. Da kan det å delta i en syning være viktig for å rydde en del bilder ut av hodet sitt, forklarer sykehuspresten.

Innlegget Legger til rette for en verdig avskjed dukket først opp på Pingvinavisa.

En scene fra filmen "Dødsårsak: Ukjent", som har premiere i Tromsø fredag 25. mars. Foto: Tour de Force

- Behandling uten medikamenter er krevende. Pasienten må klare å gjøre seg kjent med hullene og sårene i sitt eget liv, for hver enkelt er sin egen fremste kilde til friskhet, sier erfaringskonsulent Stian Kistrand ved UNN Åsgård. Foto: Rune Stoltz Bertinussen

– Jeg tror alle som jobber ved eller er pasienter ved UNN Åsgård, kan ha godt av å se denne filmen og prate sammen om den i ettertid. Jeg tror faktisk den vil gjøre noe med arbeidet innen psykiatrien, sier Kistrand.

Han har selv vært med på å utvikle den nye medikamentfrie behandlingsenheten ved sykehuset, og jobber fulltid som en av lederne der. Målet hans er å videreutvikle enheten og den medikamentfrie behandlingen. Enheten behandler nå pasienter med psykose og bipolare lidelser.

Selv frisk uten medisin

Kistrand er erfaringskonsulent, det vil si at han selv har blitt frisk ved hjelp av medikamentfri behandling. Å sitte å se filmen fra Anniken Hoel, som vil vise at søsterens hjerte sluttet å slå som følge av de antipsykotiske medisinene hun var satt på, er sterkt.

– Hun tar oss med fra sorgen og refleksjonene rundt eget kjøkkenbord og viser oss hele veien hun har gått i dette, til hun praktisk talt ender opp helt inn i Det hvite hus.

Annikens storesøster, Renate Hoel, var bare 35 år da hun sommeren 2005 plutselig døde. Hun bodde da på en institusjon i Tromsø, og hadde vært psykisk syk i flere år. Til sammen var Renate innlagt ved psykiatrisk sykehus 45 ganger. Da hun døde sto hun på fire ulike antipsykotika. På et av dem kom det i 2007 diskré inn en ny potensiell bivirkning på pakningsvedlegget: «Plutselig død». Her starter for alvor Annikens søken etter svar, i det hun forstår at Renates behandler på Åsgård overhodet ikke var oppmerksom på denne bivirkningen.

Alvorlige bivirkninger

– Bivirkning er noe av hovedproblemet med psykofarmaka. Du får en type mot et symptom og så skaper det en bivirkning som du får et annet medikament mot, som igjen har en bivirkning. Så har du det gående, sier Kistrand.

Filmen tar for seg hvordan legemiddelindustrien jobber. Både hvordan firmaene selv er ansvarlig for å teste egne legemiddel, og hvordan de jobber for å selge sitt produkt i alle ledd etter det. Ikke minst hos de som skal godkjenne medikamentene lenge før noen aner langtidsvirkningene av dem.

Tallene på hvor mange som har mistet livet på grunn av antipsykotika finnes ikke fordi bivirkninger underrapporteres. Anslaget som Hoel får i filmen er cirka 2.500 slike dødsfall, bare i Norge. På verdensbasis kan tallet være over 200.000. Som en av kildene sier i filmen: «Jeg er en overlever av psykiatrisk behandling i psykofarmakagenerasjonen.»

Hoel problematiserer også hvordan stadig flere normaltilstander sykeliggjøres, fordi noen ønsker å tjene penger på å medisinere helt vanlige følelser.

– Det er surrealistisk hvis det stemmer det som hevdes i filmen at man stiller bipolar diagnose på barn helt ned i toårsalderen, sier Kistrand.

Krevende behandling

Han er litt tilfreds med å få bekreftet fra filmen at egen skepsis til legemiddel faktisk er velbegrunnet.

– Det sier vel seg selv at jeg i utgangspunktet ikke er overvettes begeistret for medisiner, og jeg er ekstremt glad for at det nå finnes tilbud uten medikamenter her ved UNN, som det er mulig å bli henvist til.

– Jeg vil vel kanskje si at det hersker litt mer rådvillhet rundt psykiatrisk behandling nå enn før, hvilket er bra fordi det betyr at det er en økende bevissthet rundt medikamentbruk. For mange er medikamenter fortsatt nødvendig, og mange behandlere har lang og verdifull erfaring med dem. Men det er viktig med en større bevisstgjøring både blant behandlere og pasienter om medisiner generelt, og at det er økonomisk vinning som er drivkraften bak.

Så vil han påpeke at det å bli frisk uten medikamenter, ikke er noen enkel behandlingsvei det heller.

– Behandling uten medikamenter er krevende. Pasienten må klare å gjøre seg kjent med hullene og sårene i sitt eget liv, for hver enkelt er sin egen fremste kilde til friskhet. Samtidig må behandlere ta den utfordringen det er å la folk være litt dårlig før de klarer å bli bedre, avslutter Kistrand.

LES OGSÅ:

Anniken Hoel var gjest i God Morgen, Norge på TV2 i forbindelse med premieren fredag 24. mars. NRK omtalte filmprosjektet tidligere denne måneden.

Innlegget – En film som vil gjøre noe med arbeidet innen psykiatrien dukket først opp på Pingvinavisa.

Denne saken er skrevet av Sebastian Dexter Dukureh, praksis-student ved Krysspress

I forbindelse med temauken på fallskader er de ansatte ved geriatrisk seksjon kledd i spesialproduserte t-skjorter, med budskap som retter seg mot pasientsikkerheten. Fra venstre: Charlotte Pleym (sykepleier), Mari Ravn (sykepleier), Anita Høgtun (sykepleier), Sigbjørn Rogne (overlege) og Marit Kjærstad (ergoterapeut). Fysioterapeut Hanne-Karin Eriksen var ikke til stede da bildet ble tatt. Foto: Per-Christian Johansen.

Disse tre ser frem til å se på effekten av antisklisokkprosjektet ved geriatrisk seksjon, UNN Tromsø. Fra venstre: Seksjonssykepleier Inger-Lise Høgtun, ergoterapeut Marit Kristin Kjærstad og sykepleier Anita Høgtun. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Mange pasienter som kommer inn til oss har ikke fått tatt med seg ordentlig skotøy før innleggelsen, og har kun vanlige sokker eller lester å gå rundt i. Eller så kommer de i ugunstig skotøy som høyhælte sko eller sko uten helkappe, sier Hanne Karin Eriksen, fysioterapeut på UNN.

– Dette utgjør en stor risiko for pasientene, og hvis de i tillegg har kognitive utfordringer, er forvirret og lignende, så er risikoen for fall enda større. Vi vet at ingen andre seksjoner på UNN har slike antisklisokker, men vi er ganske sikre på at flere seksjoner vil tjene på å ta inn et så enkelt hjelpemiddel. Alternativene for pasientene for øyeblikket, er enten å gå barfotet eller å ha på seg blå skoposer. Og dette er ikke gode alternativer, forteller Eriksen.

Prøveperiode

Sokkene er ikke en erstatning for sko da man fortsatt trenger støtte for ryggen, men heller et hjelpemiddel for de som ikke har på seg sko. Ideen er fanget opp fra Nordlandssykehuset i Bodø.

– Jeg leste en artikkel fra Nordlandssykehuset hvor de hadde hatt kjempesuksess med det. Etter at de tok sokkene i bruk sank fallprosenten kraftig, og det er også det resultatet vi håper på å få her hos oss, forteller Inger-Lise Høgtun som er seksjonssykepleier på geriatrisk seksjon ved UNN Tromsø.

Les om saken fra Nordlandssykehuset på nrk.no/nordland

– De aller fleste av våre pasienter trenger hjelp, men vi kan ikke være tilstede alle minutter og når pasienten da glemmer å ringe på kan sokkene være en ekstra trygghet som kan minske fallrisikoen, legger Høgtun til.

– Vi har ikke hatt antisklisokkene så lenge. De kom for en måned siden og vi har ikke rukket å prøve de ut helt enda. Vi har flere pasienter som bruker sokkene, men vi har spesielt en eldre dame som er veldig fornøyd med de, sier Marit Kristin Kjærstad, ergoterapeut på UNN.

Falluke

Denne uken arrangerer seksjonen en egen «Falluke», hvor de ønsker å sette fokus på temaet for å gi fallforebygging mer oppmerksomhet.

– Vi ønsker rett og slett å sette fokus på fall, som er en viktig del av pasientsikkerhetsprogrammet vårt. Vi ønsker å minimere fall til lavest mulig nivå, derfor har vi en uke der vi setter ekstra fokus på dette med spesielle aktiviteter. Fall er noe som kan og mest sannsynlig har skjedd alle, mens de eldre er mest utsatt for dette. Årsakene kan være alt fra medisiner og sykdom til redusert syn, mens noen pasienter er allerede lagt inn på grunn av et fall i hjemmet, sier seksjonssykepleier Høgtun.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Et fall kan skape trøbbel for enhver som faller, men risikoen for langvarige skader er større for de eldre. Brudd i lårhals og armer er en stor risiko, men fallet kan også påføre psykiske problemer i etterkant som angst og depresjon. Veldig mange eldre faller, både hjemme og på sykehuset, noe som også gjør fallulykker til et stort samfunnsproblem. I følge fallforebygging.no anslås det at nær 10.000 får brudd i hofteregionen årlig relatert til fall. Beregninger viser at et hoftebrudd i snitt koster samfunnet 300.000 kroner.

Kilde: fallforebygging.no

Forventer gode resultater

Pleierne på geriatrisk seksjon på UNN tror sokkene vil ha like god virkning som Nordlandssykehuset  fikk, og er optimistiske til tiltaket og hva det kan bringe.

– Antisklisokker er ikke dyrt i forhold til hva de kan utrette for pasienten, og jeg tror dette er et tiltak som kan komme godt til nytte for både pasientene og de ansatte, avslutter Inger-Lise Høgtun.

Her kan du se video som de ansatte selv har laget i forbindelse med falluka.

Innlegget Disse sokkene skal hindre fall blant eldre dukket først opp på Pingvinavisa.

«Nasjonalt sett er det stadig mer debatt om psykisk helsevern og TSB de siste årene. Det ligger til og med an til at psykisk helse for første gang blir et tema i årets valgkamp. Mange stemmer begynner å adressere hva innholdet i helsehjelpen skal være. Flere stemmer tar til ordet for at helsehjelpen verken holder høy nok kvalitet, at fagfolkene ikke har nok kunnskap og dermed ikke klarer å tilpasse helsehjelpen nok til den enkelte. Særlig har fokuset vært på de menneskene som har de alvorligste tilstandene og dermed etter gitte kriterier kan få tvunget psykisk helsehjelp.

Det er etter hvert mange eksempler på at temaet løftes til debatt. ”Tvangsloggene”-serien fra VG, om tvunget psykisk helsevern, som i helga vant den årlige Skup- (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse) prisen. Helseministeren var raskt ute og gratulerte og roste VGs serie.

Psykiater Marianne Mjaaland utga nylig boken ”Tvang og tvil” der hun er tydelig på at psykisk helsevern trenger hjelp utenfra. Filmskaperen fra Tromsø, Anniken Hoel, har også nylig sluppet dokumentarfilmen om søsteren som døde plutselig. Hoel oppdaget i prosessen at plutselig død er oppført som en av bivirkningene på noen medikamenter som gis til mennesker med denne diagnosen.

 Å tvinges til helsehjelp

Mye av debatten handler om de menneskene som får psykisk helsehjelp mot sin vilje – altså tvinges til å være på døgnenheter der de ikke vil være, til å ta medisiner de ikke vil ta, til å oppholde seg på steder de ikke ønsker å være, til å snakke med behandlere de ikke vil snakke med m.m.

Det er veldig viktig å være klar over at en kun kan gi tvunget psykisk helsehjelp til mennesker med de alvorligste tilstandene. Kriteriene er tydelig nedtegnet i psykisk helsevernloven. Hovedkriteriene for å få tvunget psykisk helsehjelp er at de kan få sin helsetilstand alvorlig redusert ved ikke å få behandling, eller at de kan være til fare for seg selv eller andre. Det er også tydelige kriterier for hva en kan tvinges til og hvordan dette skal dokumenteres i loven.

Forskjellige syn på tvunget psykisk helsehjelp

Noen pasienter/brukere sier i ettertid at denne måten å behandle dem på tross alt var greit, fordi de ble bedre. Andre stemmer er svært tydelig på at de ikke har noen som helst tillit til psykisk helsevern eller TSB når de kan bli tvunget til noe de ikke ønsker. De unngår derfor å oppsøke helsehjelp. Noen pårørendestemmer er tydelig på at de tenker at det bør kunne brukes mer tvang fordi de opplever at deres familiemedlemmer som blir syke ikke får tett nok oppfølging.

Fagmiljøer, politikere og lovgivere har vurdert at, under visse kriterier, er det riktig å tvinge noen til psykisk helsehjelp. Fordi, vi som samfunn tross alt ikke vil at mennesker som skal forgå uten å ha fått noen form for hjelp. Derfor har vi lovverk der det under spesifikke kriterier kan brukes tvang.

Det som er særlig interessant i denne sammenhengen er at veldig få har fått med seg at Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2015 utga en rapport som uttalte at: ”norsk politikk og lovverk ikke er i samsvar med konvensjonen som ivaretar menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD)”.

Ombudet sier altså at Norge bryter en FN-konvensjon som omhandler hvordan en skal ivareta funksjonshemmede mennesker.

Å sette grupper opp mot hverandre

I flere debatter er undergrupper av psykisk lidende satt opp mot hverandre. Eksempelvis så har enkelte stemmer argumentert for at en skal redusere ressursene som brukes på mennesker med lette til moderate psykiske lidelser. En skal heller bruke ressursene på de med alvorlige psykiske lidelser.

Videre har enkelte stemmer argumentert sterkt for at en del av strømningene hvor en normaliserer psykiske lidelser og psykisk helse generelt bidrar til sykeliggjøring. Det sammenlignes med enkelte somatiske tilstander og vises til at folk må håndtere forkjølelsen sin selv.

I begge momentene mangler et vesentlig perspektiv, og det er at psykisk helsefeltet alltid må ha med seg det relasjonelle perspektivet. Da snakker vi om helt andre mekanismer enn når vi snakker om somatiske sykdommer. Derfor kan man ikke ha reduksjonistiske tilnærminger til disse fenomenene.

Erfaringskompetanse

Det har de siste årene kommet nye fagfelt til psykisk helsevern og TSB. Det er erfaringskompetansen. For meg er det ingen tvil at vi trenger erfaringskompetansen når vi skal videreutvikle psykisk helsevern og TSB.

Vi helsepersonell liker å tro at vi forstår hvordan det er å være pasient/bruker og at vi til enhver tid gir den beste helsehjelpen. Veldig mye tyder på at det ikke er slik. Vi trenger å få mye mer kunnskap om hvordan det oppleves for pasient/bruker å få helsehjelp generelt og psykisk helsehjelp spesielt.

Det kan også oppstå til dels stor uenighet når erfaringskompetansen møter den faglige ekspertisen. Dette oppsummeres veldig fint av seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse Eva Marit Svendsen.

Mer debatt takk!

Det er heldigvis ikke lenger opp til enkelte helsepersonell i psykisk helsevern og TSB hva innholdet i helsehjelpen skal være. Samfunnet som helhet har endelig begynt å bry seg og involvere seg. Jeg ser det som et tegn på at det å ha psykisk lidelse ikke på langt nær er så skambelagt som det var for bare 10 år siden. Hovedgrunnen til at vi trenger mer debatt om fagfeltene er at vi trenger dem for å klare og videreutvikle helsehjelp til psykisk lidende og rusavhengige til det bedre.

Nå ser jeg frem til at vi får samme grad av debatt og diskusjon om psykisk helsevern og TSB i UNN HF. Debatten trengs om UNN skal klare å videreutvikle tilbudet til det bedre. For, resultatet fra Sivilombudsmannens tilsyn ved Psykisk helse- og rusklinikken i fjor, viser tydelig at fagfeltene trenger å utvikle et bedre helsetilbud.

For meg er det også tydelig at de øverste lederne i UNN HF og Helse Nord må gå i bresjen og være gode forbilder både for debatter om psykisk helsevern og TSB, og for videreutvikling av tilbudet virksomhetene skal gi. De kommer til å sende et sjeldent viktig signal når de begynner med det».

Innlegget «Mer debatt og åpenhet vil være positivt for psykisk helsehjelp» dukket først opp på Pingvinavisa.

Anja Ylvisaker betjener blodprøver som analyseres ved koagulasjonslaben. Der sjekkes prøver fra hjertepasienter som benytter blodfortynnede medisin. Foto: Frode Abrahamsen (printscreen fra video)

– Prøvene mottar vi med posten og budbiler hver dag. Det sorteres og kontrolleres manuelt hos oss, før de analyseres, sier avdelingsleder Lisbeth Hansen.

Automatikk

Den største automasjonslinja håndterer alene rundt 7.000 analyser hver dag. Her skjer hele prosessen automatisk etter innsetting av prøver, og blir kun fulgt opp manuelt dersom instrumentene sender ut alarm ved mistanke om feil. Svar til rekvirenten sendes elektronisk når prøvene er analysert.

– I disse instrumentene analyseres prøver som gir svar innen medisinsk biokjemi. Eksempelvis verdier på nyre, lever, hormoner og kreftprøver, sier overbioingeniør Ida Helene Henriksen.

(Artikkelen fortsetter under videovinduet)

Ved akutte hendelser, der pasienter trenger tilførsel av blod fra blodbanklageret, sjekkes pasientens blodtype manuelt før blod utleveres. Foto: Frode Abrahamsen (printscreen fra video)

– Beregninger viser at vi i løpet av 2017 vil passere fem millioner analyser ved labene i Tromsø, Narvik og Harstad, legger Lisbeth Hansen til.

Blodbanklager

Ved Laboratoriemedisin oppbevares også blod fra blodbanken. Holdbarheten på posene med røde blodceller er 35 dager, og på lageret i Tromsø er det til enhver tid mellom 400 og 500 poser tilgjengelig.

Her oppbevares også blodplater, mens blodplasma skilles ut i egne prosesser   og oppbevares i frossen tilstand.

– Til sammen har vi 185 medarbeidere som betjener labene våre i UNN, døgnet rundt. Det meste av analyser foregår rutinemessig, men det er også en del akuttoppdrag, forklarer Lisbeth Hansen.

Hun kan sammen med sine ansatte feire bioingeniørens dag på selveste påskeaften, 15. april.

Innlegget Analyserer blodprøver på løpende bånd dukket først opp på Pingvinavisa.

Torbjørn Øygard Skodvin er i slutten av sjetteåret på medisinstudiene ved UiT Helsefak. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Overlege Jørgen Isaksen ved nevrokirurgisk avdeling i UNN har bidratt til forskningen som Torbjørn Øygard Skodvin har gjennomført. Foto: Per-Christian Johansen

– Det er en liten studie, men det vi har er sjeldne data også internasjonalt. Vi presenterer kunnskap om hvordan utseendet til disse karutposningene (aneurismene) er før de sprekker, og har dermed funnet en vesentlig puslespillbrikke i arbeidet med å risikovurdere dem, forklarer Skodvin.

50 i Nord-Norge årlig

Han er blant de ti prosentene på medisinstudiet som blir forskerlinjestudenter. Det betyr at han har valgt å ta et ekstra år ved studiet for å forske underveis. Som forskerlinjestudent vier du et helt studieår til forskning, pluss at du får stipend i to somre for å forske. I tillegg er det meningen at du skal klare å håndtere litt forskningsarbeid på siden av det ordinære medisinstudiet.

– Jeg startet med forskning i 2013 og gikk rundt og snakket med ulike forskergrupper ved UNN/UiT for å få innpass. At det ble forskning på hjernen var en kombinasjon av at jeg ble tatt så godt imot i denne gruppa, pluss at jeg alltid har syntes det med hjernen er spennende.

Ved UNN kommer det inn rundt 50 pasienter hvert år med denne spesielle formen for blødningen som ligger på utsiden av hjernen. Dette er den tredje vanligste formen for hjerneslag i Norge, men er mer alvorlig og rammer yngre mennesker enn de to vanligere typene. Statistisk sett er det bare litt over halvparten av de som rammes som overlever. Av de som overlever er det mange som får permanente hjerneskader.

Utposningene på blodårer i hjernen, som Skodvin og hans kollegaer forsker på, finnes hos mellom to og tre prosent av befolkningen her til lands. I verste fall kan de sprekke og gi hjernehinneblødning.

Vanskelig vurdering

– Oftere og oftere finner man slike utposninger på hjernens blodårer tilfeldig, fordi man generelt tar flere hjernerøntgenbilder. Vi vet at hvis et aneurisme sprekker så er det veldig alvorlig, men også at det er en god del av disse aneurismene som aldri blir å sprekke. Vi vet bare ikke hvem som er hvem, og ønsker å bli flinkere til å vurdere denne risikoen. De som har et aneurisme kan opereres for å hindre at det sprekker. Men en slik operasjon innebærer også risiko, og vi vil at færrest mulig skal utsettes for den. Det som skjer nå er AT vi overvåker karutposninger som vi finner over år, og gjør fortløpende vurderinger av risikoen for at de vil sprekke.

Etter å ha saumfart over tusen pasientjournaler ved UNN Tromsø, på St. Olavs hospital i Trondheim, på Haukeland universitetssjukehus i Bergen og på Oslo universitetssykehus (OUS) har Skodvin funnet 29 tilfeller hvor det eksisterer bilde av et aneurisme både før og etter at det sprakk.

– Vi fant totalt 55, men det var kun 29 som var relevante for dette prosjektet. Her var en vurdering av at risikoen ved operasjon var høyere enn risikoen for at aneurismet kom til å sprekke, men så sprakk det likevel. Dermed har vi altså kunnskap om hvordan aneurismet så ut både før og etter blødningen. I det meste av forskningsmaterialet på området som finnes fra tidligere, har man naturlig nok kun bilder av utposningen etter at den er sprukket. Derfor er vår vesle puslespillbrikke i dette bildet så viktig.

Flest i nord

Det man ifølge Skodvin vet om disse aneurismene er at de kan oppstå hos voksne i alle aldre. At den rammer presumptivt friske folk og mest sannsynlig ikke er medfødt, men at genetikk eller «sårbarhet» i blodårer kan være en medvirkende årsak til at de oppstår. I tillegg øker risikoen ved for eksempel røyking og høyt blodtrykk.

– Disse aneurismene rammer kvinner oftere enn menn, særlig i tiden rundt og etter menopausen. Risikoen for blødning er størst i 45-50-årene. Det er også litt flere i Nord-Norge som får denne hjerneblødningen enn ellers i landet. Og det er en høyere forekomst i Finland. Om dette har noe med genetikk å gjøre fordi mange i nord har finsk avstamming, eller røyk- og alkoholvaner, er ennå uklart. Her er mye å forske videre på, smiler studenten.

Skodvin er den som har hatt hovedansvaret for artikkelen og den som har reist mellom de fire ulike sykehusene for å samle inn materialet. Nevroradiologene Liv-Hege Johnsen ved UNN Tromsø og Øivind Gjertsen ved OUS har analysert røntgenbilder av aneurismene. I tillegg har overlege Jørgen Gjernes Isaksen ved nevrokirurgisk avdeling på UNN Tromsø og Angelika Sorteberg ved nevrokirurgisk avdeling OUS hatt det overordnede ansvaret for artikkelen.

– Forskningsarbeidet er et eksempel på godt samarbeid mellom ulike avdelinger i Norge, og representerer høy kvalitet. Det er imponerende hvordan en forskerlinjestudent har vært hovedforfatter og tatt hovedansvaret for et slikt arbeid, sier Isaksen som har vært Skodvins veileder underveis i forskningen.

Fjær i hatten

Skodvin er begeistret for publiseringen i Stroke, men holder bena på jorda.

Her kan du se selve forsiden.

– Å få førstesida er hyggelig. Det er en anerkjennelse av dette er viktig å få ut. Men rent praktisk betyr det ikke så mye for meg.

Medisinstudenten som opprinnelig er fra Rognan i Nordland skal nå gjøre seg ferdig med sisteåret av studiene, og har ennå ikke besluttet retning for spesialisering. Oppsiktsvekkende nok trenger det ikke bli hjernen.

– Hjernen er et utrolig spennende område, og nå har jeg fått mye kunnskap om et smalt felt. Likevel er det meste åpent ennå, sier Torbjørn Øygard Skodvin.

Her kan du lese artikkelen: Skodvin TØ, Johnsen L-H, Gjertsen Ø, Isaksen JG, Sorteberg A: Cerebral Aneurysm Morphology Before and After Rupture – Nationwide Case Series of 29 Aneurysms. Stroke. 2017;48:880-886 

Innlegget Hjerneforskning vekker internasjonal oppsikt dukket først opp på Pingvinavisa.

Første uken i april var diakon Line Bakke (til høyre) på plass ved UNN Harstad. Der ble hun ønsket velkommen av blant andre Ingun Fossland, leder for prestetjenesten ved UNN. Øvrige på bildet er fra høyre Arne Håkonseth (prost ved Trondenes prosti), Magne Klingsheim (sykehusprest UNN Tromsø), og Råger Ellingsen (leder for kulturavdelinga ved UNN). Foto: Jan Frode Kjensli

– Det blir nytt og spennende å jobbe på et sykehus. Jeg har alltid vært interessert i samtalen, og ved et sykehus er mye konsentrert rundt nettopp det. Jeg ser også veldig fram til å være en medvandrer for ansatte, pasienter og pårørende, sier Line Bakke.

Varm velkomst

Hun startet opp ved UNN Harstad like før påske. Den første tiden har gått med til å gjøre seg kjent ved sykehuset.

– Det er viktig å skape relasjoner med de ansatte, og det er jeg godt i gang med. Rundt på avdelingene har jeg allerede fått en varm velkomst, så jeg ser veldig frem til et godt tverrfaglig samarbeid med de ulike faggruppene på sykehuset. Det er de som skal bruke meg og sette meg i kontakt med pasienter og pårørende, legger Bakke til.

Opprinnelig er hun utdannet barnevernspedagog. Diakon ble Oslo-kvinnen vigslet som etter utdannelse ved VID vitenskapelige høgskole i Oslo (tidligere Diakonhjemmet Høgskole) og Kirkelig utdanningssenter i nord, som ligger i Tromsø. Hun har også en master i familieterapi med seg inn i rollen ved UNN Harstad.

Der er hun av biskopen godkjent til også å gjennomføre syninger, minnestunder, begravelser og dåp. Normalt er dette kirkelige handlinger som en prest med teologiutdannelse må ivareta.

– Det er viktig for meg som diakon å være en støtte et stykke på veien i utfordrende livssituasjoner, og i krevende situasjoner den ansatte møter på jobb og eventuelt i privatlivet. Meg bekjent er jeg den tredje diakonen ved norske sykehus, sier Line Bakke.

Positivt supplement

Ansvarlig for prestetjenesten ved UNN, Ingun Fossland, er glad for at rollen som sykehusprest ved UNN Harstad igjen er besatt. Odd Bjarne Bruun gikk av med pensjon for ganske nøyaktig ett år siden.

– Vi lyste ut stillingen som sykehusprest/diakon for å få et best mulig søkergrunnlag. Med Line på plass har vi fått en person med litt annet innhold i «verktøykassen», og det tror vi samlet sett er positivt for utviklingen av prestetjenesten i UNN, sier Ingun Fossland.

Innlegget – Verdsetter den gode samtalen dukket først opp på Pingvinavisa.

Oddmar Ole Steinsvik er leder for Barnehabiliteringen ved UNN Tromsø. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Nå får vi de ofte hit før de er to år gamle. Akkurat nå har vi 20 team i gang rundt ulike barn, og mellom seks og syv på venteliste. Aldri tidligere hatt vi hatt så mange barn i førskolealder i oppfølging samtidig. Det er åpenbart større kunnskap om tidlige tegn på autisme ved barnehagene og i PPT, sier enhetsleder Oddmar Steinsvik.

Han er glad for at barna med mulig autismediagnose blir oppdaget tidligere, fordi det er en krevende behandling og viktig å starte tidlig for å få gode resultater.

– Men det er en stor bekymring at vi har manglende kapasitet til å følge opp. Dette har vi meldt fra om både til UNNs ledelse og til Helse Nord, sier Steinsvik.

Barna med autisme blir ikke ferdigbehandlet eller kurert, og det er svært viktig med gode overganger mellom barnehage og skole og videre inn i utdanningsløpet.

– De beste læremestre for barn er andre barn. Hvis «våre» barn kommer opp og kan delta i gruppeaktiviteter, får de større progresjon i utviklingen.

De barna som ikke kommer på et slikt nivå har større risiko for å tape ferdigheter om intensiteten i treningen går ned.

De fleste barna med autisme lærer å snakke noe. 90-95 prosent får funksjonelt talespråk.  Ei lita gruppe på rundt fem prosent må ha alternativ kommunikasjon.

Innlegget Venteliste av barn med autisme dukket først opp på Pingvinavisa.

Historien og resultatene fra behandlingen av Letsa (6) får de ansvarlige ved Barnehabiliteringen UNN Tromsø nærmest til å boble over av glede. Fra venstre: Jørgen Finvåg, Oddmar Ole Steinsvik og Roy Salomonsen. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Første gang jeg møtte henne tror jeg at jeg fikk blikk-kontakt med henne kanskje i et tidels sekund, sier Rune Hanssen, pedagog i barnehagen i Lødingen hvor Letsa er nå.

Tilfeldighetene sender nemlig familien til asylmottaket i Lødingen etter noen få døgn i Kirkenes. Fra kommunehelsetjenesten der blir Letsa raskt henvist til Barnehabiliteringen ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø. Hun får time allerede i februar 2016. Men midt i januar står plutselig fire polititjenestemenn på døra i asylmottaket og tvinger familien med seg tilbake til Kirkenes. Den norske regjeringen har besluttet at de tre skal ut. Samme veien som de kom. I den bitende januarkulda tyr det desperate foreldreparet til media i håp om å unngå å bli deportert.

«Vi vet ikke hva som skjer på grensen. Vi frykter at vi skal bli dumpet på russisk side, i kulden, og overlatt til oss selv. Vi er livredde,» sa mamma Noha til VG den gang.

Men her kommer altså historien om unntaket. Foreløpig. Om at mye kan gå bra likevel. Om hva sterk innsats fra små lokalsamfunn kan føre til.

Tester jenta

Barnehabiliteringen ved UNN Tromsø får ta imot jenta og familien som planlagt. Letsa samarbeider nesten ikke om noe under testingen. Forskjellen på Letsa og det som normalt ventes av en femåring er begynt å bli betydelig.

Oddmar Ole Steinsvik er leder for Barnehabiliteringen ved UNN Tromsø. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Vi bestemte oss i samråd med familien å tilby EIBI – early intensive behavourial intervention. Alle førskolebarn som får autismediagnose i UNN-området (Troms og nordre Nordland) får tilbud om dette behandlingstilbudet. EIBI er godt dokumentert gjennom forskning, og har fått en nasjonal fagprosedyre. Mange kjenner dette som TIOBA, forteller leder ved Barnehabiliteringen i Tromsø, Oddmar Steinsvik.

– Dette er kort fortalt en opplæring i kommunikasjon, sosial kompetanse, lek og praktiske ferdigheter. Vi følger barnet i minimum to år, og da blir vi også med inn i skolen det første halve året. Nå diagnostiseres barn med autisme stadig tidligere, slik at det ikke lenger er uvanlig at vi følger barnet i fire år. Fra det er rundt to år og helt inn i første klasse, forteller fagkonsulent og vernepleier Roy Salomonsen i Autismeteamet ved Barnehabiliteringen.

Årsaken til at EIBI stopper når barnet begynner på skolen er at dette er barnehageprogram. Det har sitt kunnskapsgrunnlag beregnet på barn i førskolealder og har forskningsdokumentert best effekt for denne aldersgruppen.

LES OGSÅ: Flere barn med autisme

Oppstart i juni

– Normalt sett ønsker vi å starte programmet så tidlig som mulig, men i Letsas tilfelle var det jo ikke mulig. Likevel kom vi i gang med et samarbeid med familien og barnehageteamet som skulle jobbe med henne like før sommeren i fjor, forteller fagkonsulent og pedagog Jørgen Finvåg.

Behandlingen starter med en tredagers workshop på Barnehabiliteringen i Tromsø hvor både familien og barnehageteamet deltar. Deretter følges barnehagen og foreldrene opp hver 14. dag. Det betyr at Finvåg, som er hovedansvarlig for Letsa, er i barnehagen i Lødingen én gang hver måned, mens han veileder via nettbrett én gang i måneden.

– Vi har levert ut nettbrett og stativ i barnehagen, slik at de filmer og vi kan observere treningen for å kunne gi tilbakemeldinger, forklarer han.

Forskning viser at oppfølging fra spesialistene må komme hyppig for å oppnå best effekt av behandlingen. Og behandlingen virker. Den virker så inderlig godt. Utover høsten har Letsa fått 100 prosent plass i barnehagen og får nå 20 timer intensiv opplæring i uka.

Aldri sett tilsvarende framgang

– Den første tiden, i juni i fjor, var hun bare i barnehagen et par timer i slengen. Hun hadde blant annet en selvpålagt kostholdsnekt som medførte at hun nektet å ta til seg mat mens hun var i barnehagen. Derfor kunne hun heller ikke være her så lenge av gangen, forteller Rune Nilssen som nå har hovedansvaret for Letsa i barnehagen.

– Men nå da?

– Nå? Akkurat nå trøsker hun i seg brødskiver med prim. Hun kan spise knekkebrød, og fiskekaker – og tørrfisk! På seks uker gikk hun fra å kun ville godta fem ulike matsorter til at hun nå spiser 17 forskjellige og stadig utvider repertoaret. Jeg har undervist hele mitt liv, men har aldri før sett så målbar framgang fra uke til uke. Dette går så uendelig mye bedre enn forventa. Alt handler om å finne hennes triggerpunkt. Det som motiverer til innsats, sier Nilssen.

Motivasjonen kan være at det for eksempel ligger et borrelåsbånd til den som kommer først i mål i stigespillet, eller en annen liten markering av ferdig utført oppgave.

– Fra å ikke være interessert i noe eller noen tar Letsa nå initiativ til kontakt og lek med de andre ungene. Hun kan navnet på nesten alle, hun sier hei når hun kommer og hadet når hun går, forteller Rune Nilssen.

Ny trussel

Jørgen Finvåg, fagkonsulent og pedagog i autismeteamet ved Barnehabiliteringen UNN Tromsø, forklarer hvordan noe av oppfølgingen og behandlingen foregår ved hjelp av en iPad og trådløs kommunikasjon med barn og ansatte i barnehager rundt omkring. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Vi har eksempler på barn med denne diagnosen som ved hjelp av EIBI-metoden legger grunnlaget for å kunne klare seg godt her i livet. Som kan fungere relativt godt i skole og hverdagsliv. Å avbryte behandlingen ville fått store negative konsekvenser, sier Jørgen Finvåg ved UNN.

En ny tragedie var i ferd med å ramme flyktningfamilien, men da tok Lødingen kommune grep.

– Av og til kan medmenneskelighet bli satt i system når kommunen er liten nok, smiler rådmann Kjetil Skjeie. Da meldingen om nedleggelsen av asylmottaket kom, tok kommunen selv kontakt med Utlendingsdirektoratet vedrørende flere familier der som hadde barn i barnehage eller skole. Familien til Letsa ble bosatt direkte, mens de andre uavhengig av formell status kunne få fortsette å oppholde seg i kommunen. En spesialordning som kun Lødingen har fått til.

– Hvorfor så stort engasjement for disse menneskene?

– Lødingen har opplevd tilflytting av flyktninger som en jevn og god ressurs for samfunnet, og jobber for å være en god vertskommune. Det å være et lite og oversiktlig samfunn har sine negative sider, men her er også en kvalitet som av og til kan slå positivt ut. Det at man ser menneskene i dette og evner å handle, sier rådmannen.

Inspirasjonskilde

– Det som har vært fascinerende i dette tilfellet er hvor sterk fremgang jenta har hatt. Hun har nå begynt å snakke, riktignok bare enkeltord, men likevel. Hun har begynt å leke, og ikke minst – hun tar selv initiativ til lek med andre barn. Det å få delta sammen med andre barn er svært viktig for læringseffekten. Forskningen viser at når vi kommer dit at barnet begynner å kopiere adferd og sosiale regler i en barnegruppe, så er vi kommet langt. Letsa er der. Det er historier som dette som gir den energien og inspirasjonen som får deg til å stå på i jobben din, bemerker Finvåg og resten av teamet ved UNN Tromsø.

– Både PPT og hjelpeapparatet i kommunen har vært veldig på for å følge opp. Det er unikt hvordan denne familien er tatt imot, sier Finvåg.

Lever i nuet

Letsa har nå fått utsatt skolestart for å få et år ekstra med oppfølging av EIBI i barnehagen.

– Vi har på en måte fått en helt ny jente. Utviklingen har kommet fort og hun blir bedre for hver eneste dag. Vi hadde virkelig ikke ventet noe av dette, sier en takknemlig pappa, Amjad Ibrahim, på vegne av familien.

Letsa kan nå kle på seg selv og hun er endelig glad, rapporterer pappaen. Frustrasjon og sinne er sjelden å se lenger.

– Hun er virkelig kommet til det rette stedet og får hjelp av de rette folkene. Både kommunen og sykehuset er helt fantastisk, sier pappaen.

Han ber om å få slippe å snakke om fremtiden.

– Vi tar dette steg for steg og fokuserer på å bare nyte de gode øyeblikkene for jentene våre, sier han.

Letsa fikk nemlig en liten søster i januar.

– Vi tør ikke se framover, eller legge planer. Vi vil ikke lage oss håp, sier familiefaren.

Da snakker han både om Letsas utvikling og flyktningfamiliens videre skjebne. Foreløpig er de innvilget midlertidig opphold i Norge i tre år. Hva som skjer etter det er det ingen som vet.

Innlegget Autismeteam har gitt Letsa (6) en bedre hverdag dukket først opp på Pingvinavisa.

Syklotronen senkes ned i "hvelvet", 5-6 meter under bakken. Foto: Per-Christian Johansen

Her er syklotronen på plass i "hvelvet" under bakken ved det nye PET-senteret i Breivika. Foto: Per-Christian Johansen

– Å få heist på plass syklotronen er en milepæl i arbeidet med det nye PET-senteret, fastslår Tor-Arne Hanssen, utbyggingssjef ved UNN.

Radioaktive stoffer

Syklotronen er produsert i Uppsala i Sverige. Til Tromsø ble den 20 tonn tunge tanken fraktet på trailer.

Vel fremme ble syklotronen heist møysommelig på plass på baksiden av PET-senteret. Deretter skal tre etasjer med store betongblokker legges over som et utvendig lokk.

– Syklotronen er en partikkelakselerator som produserer radioaktive isotoper som sender ut antimaterie til elektroner. De kalles positroner og er første bokstav i forkortelsen PET, forklarer avdelingsleder Rune Sundset ved PET-senteret.

LES MER om det nye PET-senteret og dets fremtidige funksjoner her. 

Tredje i Norge

Sikkerheten i forbindelse med produksjonen av de radioaktive legemidlene, som skal brukes som kontrastvæske på pasientene i forbindelse med PET/CT- og PET/MR-avbildning, er enorm. Derfor er syklotronen plassert i et «hvelv» under jorda. Adkomst fra innsiden vil kun skje ved spesielle behov, og da må en flere meter tykk dør først åpnes.

I Norge finnes det kun to PET-senter med samme produksjonsmuligheter fra før. Det er i Oslo og Bergen. I Trondheim vil det komme tilsvarende om ikke alt for lenge.

Se flere bilder fra dagens seanse på UNN sin Facebook-side

Innlegget Produksjonstank heist på plass i PET-«hvelvet» dukket først opp på Pingvinavisa.

Utbyggingssjef Tor-Arne Hanssen ved UNN registrerer stadig flere syklister blant de ansatte - seg selv inkludert - og er glad for å kunne presentere de nye planene for sykkelparkering ved UNN både i Breivika, på Åsgård og i Narvik. Foto: Per-Christian Johansen

– I Breivika skal det lages overbygd sykkelparkering på tre steder. Mellom B- og C-fløya der de fleste parkere syklene i dag, på nordsiden av den nye A-fløya og oppe ved Brus-bygget (Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling). I tillegg er det liknende behov ved Åsgård og ved UNN i Narvik. I Harstad er det allerede etablert sykkelparkering under tak, sier utbyggingssjef Tor-Arne Hanssen.

Gode fasiliteter

Arbeidet med tilretteleggingen vil ta til i sommer og er tenkt avsluttet i løpet av 2018. For syklistene vil det bety mulighet for parkering under tak og bak låste dører. Det er også planlagt snøsmelteanlegg (grunnvarme), muligheter for vask og en egen verktøystasjon for eventuelle reparasjoner.

– Gjennom dette håper vi det skal bli enda mer attraktivt å sykle til og fra jobb, året rundt. Det blir også sikrere, slik at vi eksempelvis unngår tyveri av sykler. Totalt legges det til rette for mellom 600 og 700 sykkelparkeringsplasser, sier Tor-Arne Hanssen.

Registreringer gjort de to siste årene har vist en økning på 20 prosent i antall vintersyklister ved UNN Breivika. Dette har blant andre de ansatte ved Mikrobiologi og smittevern bidratt til. Der jobber mange ivrige helårssyklister, og de gleder seg over det ferske vedtaket om økt tilrettelegging for syklistene.

– Stabilt blodtrykk

– Det er kjempefint, og ekstra flott at det blir under tak. Vi sykler til og fra jobb hver eneste dag, uansett vær, og tror flere vil velge det samme når det blir tilrettelagt med bedre sykkelparkering, sier Merete Lorentzen og kollegene.

De har selv opplevd en smitteeffekt av syklister i egen avdeling de siste årene, og ser mange fordeler ved å sykle til jobb.

– Det er effektivt, vi blir i godt humør og får stabilt blodtrykk. Nå går UNN foran med økt tilrettelegging, og da får vi håpe kommunen følger opp med tanke på veiene vi benytter. Langs Dramsveien er det eksempelvis nesten så man sykler med livet som innsats, sier de ivrige syklistene.

Miljøsykehus

Med økt tilrettelegging, og trolig mindre bilbehov blant ansatte, mener ledelsen vedtaket også vil komme pasienter og pårørende til gode gjennom bevaring av parkeringsarealer for disse gruppene. Signalet med flere syklister blant de ansatte vil også bygge oppunder UNN sin status som miljøsykehus.

Kostnadene for de foreslåtte tiltakene er beregnet finansiert gjennom parkeringsavgiften for ansatte i perioden 2018 til 2020.

Innlegget Smitteeffekt blant UNN-syklister sikrer økt tilrettelegging dukket først opp på Pingvinavisa.

Terje Kjeldsen gir her blod for 64. gang. Han har vært blodgiver siden 1995. Foto: Rune Stoltz Bertinussen

– Mange tror årsaken til flyttingen var et ønske om å ligge mer sentralt og på den måten tiltrekke seg flere givere, men de bakenforliggende årsakene til flyttingen var plassproblemer ved UNN som følge av byggearbeidene på A-fløya, forteller Berit Walle Wilhelmsen som jobber i Blodbanken.

– Vi skal i utgangspunktet tilbake til UNN når byggingen av A-Fløya er ferdig. Om det blir sånn vil tiden vise, forteller hun.

Egne plasser
Nede på Plan U2 i Nerstrandas parkeringshus er det reservert gratis parkering for blodgivere, slik tilfellet også var ved UNN. På Facebooksiden til Blodbanken UNN skriver de også følgende «Parkering for blodgivere i Tromsø: Hvis du skal gi blod og ikke finner ledig plass for bilen din på avmerkede plasser beregnet for blodgivere, så er det tillatt å parkere på betalingsplasser uten å betale. Legg da blodgiverkortet ditt godt synlig i bilruta!»

For de som har parkert utenfor de avmerkede plassene presiserer Blodbanken at det er nødvendig å notere seg registreringsnummeret på bilen sin. For dette må rapporteres til Blodbanken ved ankomst slik at de kan bekrefte for parkeringsvaktene at vedkommende i bilen faktisk er til stede og gir blod.

Følg Blodbanken på Facebook her.

Eksisterende blodgivere kan også gis karantene på å få gi blod for eksempel ved bytte av seksualpartner, eller om vedkommende har vært på reise i land med stor smittefare av blodoverførbare sykdommer.

Du kan lese mer om å bli blodgiver på Blodbankens egne sider her.

Har et beredskapslager
Blod har begrenset holdbarhet og derfor er det hele tiden behov for nye tappinger. Mengden med blod som tappes daglig varierer en del siden Blodbanken kaller inn sine givere for tapping som følge av forbruk.

Blodbanken har til enhver tid et beredskapslager av blodprodukter. For å kunne vedlikeholde dette lageret vil Blodbanken alltid ha bruk for blodgivere. Et stort og godt blodgiverkorps gjør at blodbanken også i perioder med helligdager, ferier, influensaperioder og lignende har mulighet til å få inn de blodgiverne som er nødvendig for å opprettholde beredskapslageret.

Cirka 3700 blodgivere er innom Blodbanken i Tromsø en eller flere ganger i året. Hvert år gjøres cirka 8500 tappinger, og behovet for å rekruttere nye som kan gi blod er konstant siden blodgivere er som resten av befolkningen. De flytter på seg, blir syke eller det oppstår andre grunner til at de må slutte å gi blod enten midlertidig eller permanent.

Gir med glede
Terje Kjeldsen er 60 år og er en av de mange trofaste blodgiverne som Blodbanken har kontakt med. Han har fast donert blod siden han første gang ble blodgiver i 1995, og inkludert dagens 64. tapping blir det en imponerende mengde til sammen: 32 liter blod har han levert som «innskudd» i Blodbanken.

Kjeldsen gir blod med et smil rundt munnen, og anbefaler dette mer enn gjerne til andre.
Når han ble spurt om hvorfor han gjør det, svarer han «fordi det er sunt».

– Du må for det første ta vare på deg selv og holde deg frisk for å få lov å gi blod, og ved å tappes jevnlig reproduserer du hele tiden nytt blod, sier Kjeldsen og smiler.

Nytt telefonsystem
I en periode har Blodbanken på Nerstranda hatt problemer med telefonsystemet. Om telefonen var opptatt ble ikke samtalen lagt i kø, og kunne derfor ikke besvares.
For den som da ringte ville det virke som om de ansatte bare lot være å ta telefonen.

– Vi vil jo ikke at folk skal tro vi ikke tar telefonen, men det var dessverre denne lille feilen som gjorde at ikke alle kom seg gjennom. Med det i tankene har vi prøvd noe nytt ved å sende ut reservasjoner på SMS til givere om ny time. Da trykker man enten ja eller nei om man vil reservere den timen og vi ser at dette systemet funker godt for de aller fleste, sier Berit Walle Wilhelmsen.

Åpningstidene for Blodbanken Nerstranda er:

Mandag, tirsdag, torsdag og fredag: kl.07.30 – 15.00.

Onsdager er det langåpent. I oddetallsuker: kl.10.00 – 17.30.

I partallsuker: kl.12.00 – 19.30.

10 tips når du skal gi blod

1. Drikk godt med vann både før, under og etter tappingen.
2. Ikke gå sulten de tre timene før du skal gi blod.
3. Ikke gi blod om du er stresset eller sliten.
4. Gi alltid beskjed om du får sterke smerter eller ubehag både ved innstikk og mens du gir blod.
5. Trykk på stikkstedet i minst tre minutter etter blodgiving, gjerne med armen hevet. Ikke løft tungt med armen de første dagene etter blodgiving.
6. Hvil i minst 10 til 15 minutter etter at du har gitt blod.
7. Unngå å anstrenge deg for hardt fysisk de første 24 timene etter at du har gitt blod.
8. Unngå å stå oppreist lenge den dagen du har gitt blod.
9. Drikk melk eller spis yoghurt like før du skal gi blod i aferesemaskin.
10. Kontakt Blodbanken hvis du blir syk de nærmeste dagene etter at du har gitt blod.

Har du spørsmål om blodgiving og bivirkninger, ta kontakt med personalet ved Blodbanken. (Kilde: giblod.no)

Innlegget Alltid på jakt etter flere blodgivere dukket først opp på Pingvinavisa.

Leder for Nyfødtscreeningen i Norge, Rolf D. Pettersen holder foredrag om resultater og status så langt for Regionalt Perinatalkurs i Tromsø. Foto: Rune Stoltz Bertinussen

Foreldre kan reservere barnet sitt mot den vesle blodprøven, men vil da samtidig hindre at barnet får optimal helsehjelp.

Kan utgjøre stor forskjell

– For eksempel kan denne enkle blodprøven forhindre at barn får alvorlige funksjonsnedsettelser. Uten nyfødtscreening kan du kanskje oppdage tilstanden etter fire-fem måneder, men da vil behandlingen gi et mye dårligere resultat, forteller professor og overlege Claus Klingenberg. Han er leder for Perniatalkomiteen i Helse Nord, og leder også den nasjonale referansegruppen for nyfødtscreeningen.

Nyfødtscreeningen kan for eksempel finne feil i stoffskiftet som kan gi livstruende stoffskiftekriser. Jo lenger tid det går uten behandling, jo større er risikoen for barnets liv, eller for at det får varige psykiske eller fysiske skader.

Sykdommene som det testes for i nyfødtscreeningen er defekter i nedbrytning av organiske syrer, defekter i fettsyreforbrenning, defekter i omsetning av aminosyrer, endokrinologiske sykdommer og cystisk fibrose. Mer detaljert beskrivelse av sykdommene finner du her.

– Noen av disse sykdommene kan vi enkelt ivareta behandlingen av, andre vil kreve mer ressurser og oppfølging. I enkelte tilfeller kan det handle om å ta medisin, mens andre kanskje må gå på spesielle dietter. Felles for alle er at de får helt andre forutsetninger og et mye bedre liv takket være nyfødtscreening og tidlig diagnose, sier Klingenberg. Han var ansvarlig for det regionale perniatalkurset som nylig ble holdt i Tromsø.

– Vi samles en gang i året, vekselvis i Tromsø og Bodø, og setter ulike fagspørsmål på dagsorden, opplyser Klingenberg. Deltakerne har det til felles at de jobber med svangerskap, fødsel eller nyfødtmedisin på ulike nivå i helsetjenesten i hele Helse Nord.

Riktig prøvetaking

Professor og overlege Claus Klingenberg leder den nasjonale referansegruppen for Nyfødtscreeningen i Norge. Foto: Rune Stoltz Bertinussen

– Å måtte ta ny prøve er ressurskrevende, samtidig som det forsinker igangsettelsen av eventuell behandling. Ideelt sett skal prøven tas mellom 48 og 72 timer etter at navlestrengen er kuttet. Først etter 48 timer gir blodprøven riktig svar. Før dette er babyens blod fortsatt påvirket av den store «dialysemaskinen» den har vært koblet til i ni måneder, smiler Pettersen.

Han sier at Helse Bergen har kanskje den optimale prøvetakingsrutinen.

– Der står mor eller far og holder barnet inntil seg mens prøven tas, med babyens fot hengende fritt nedover. Det beste er da om man klarer å bare dryppe blodprøven direkte ned på prøvearket. Ikke rør i det for å fordele utover, instruerer han.

En per 1000

Nyfødtscreeningen har oppdaget to tilfeller av alvorlig metabolske medfødt sykdom i Tromsø den siste tiden, hvor man på grunn av den tidlige diagnosen nå har svært gode prognoser. I gjennomsnitt finnes de sjeldne tilstandene hos ett av 1000 barn som fødes.

Pettersen og hans kollegaer har stort fokus på å sikre at resultatene de får er riktige. Dette for å unngå at de slår en alarm som viser seg å være falsk.

– Her har utviklingen vært god. Vi har gått fra 24 prosent bekreftede positive prøver i 2012 til 71 prosent i 2016 for de metabolske sykdommene. Det betyr at antallet prøvesvar som er «falske positive» er gått kraftig ned, forklarer Pettersen.

Det betyr også at færre foreldrepar blir uroet unødig når prøvene blir mer presise.

Må finnes behandling

I teorien kunne nyfødtscreeningen vært brukt til å finne ut mye mer enn de 23 alvorlige diagnosene som den ble utvidet til å omfatte i 2016.

– Uhelbredelige tilstander er det ikke behov for å avdekke så tidlig. Erkjennelsen om slikt kan komme gradvis og mer skånsomt. Alt her handler om å finne de tilstandene som kan behandles om du starter tidlig nok, sier Klingenberg.

– Vi vurderer mer enn 4,6 millioner analyseresultat hvert eneste år, og vår jobb er så raskt som mulig å gi en optimal vurdering av analysesvaret, sier Pettersen. Han forklarer hvordan det tar litt i overkant lang tid å få tillatelse til å teste for nye tilstander som blir oppdaget og kan behandles, i forhold til en omstendelig nasjonal godkjenningsprosess. Før slik godkjenning må helsepersonell hente inn ekstra tillatelse fra foreldrene til å teste for ekstra diagnoser.

– For den det gjelder, som faktisk kan ha en alvorlig diagnose, betyr det alt å få hjelp tidligst mulig. Derfor er det viktig å teste for det vi har mulighet for, men jeg vet at fødeavdelingene får mange forespørsler, sier Pettersen, likevel med et lite håp om å gjennom sitt foredrag formidle hvorfor akkurat henvendelsen fra nyfødtscreeningen bør prioriteres.

Innlegget Livsviktig blodprøve dukket først opp på Pingvinavisa.

Bent Høie har bestemt seg for å bevare de regionale helseforetakene. Her fra et besøk ved UNN i Narvik i 2016. Foto: Per-Christian Johansen

– En stor utfordring har vært hva som er alternativet til dagens styringssystem. Det måtte være et bedre system og ha bred politisk oppslutning for å kunne stå seg over tid. Kvinnsland-utvalget hadde ingen bedre alternativer til dagens modell, og det er ikke lenger bred enighet om å legge ned de regionale helseforetakene, sier Bent Høie til Dagens Medisin.

Dermed har holdningen endret seg i løpet av de fire årene i regjeringslokalene.

– Det er helt åpenbart at jeg har skiftet standpunkt når det gjelder de regionale helseforetakene. Jeg har hele tiden vært tydelig på at hvis vi skal gjøre endringer, må det være til noe som er bedre enn i dag og som har bred tilslutning politisk. Det å sette i gang et stort arbeid med omorganisering vil kreve enormt mye ressursmessig, og det vil kunne gå på bekostning av tjenestene til pasientene og de ansatte. Det er vanskelig å oppdage de store fordelene ved å gjennomføre store omorganiseringer av styringsmodellen, sier Høie til Dagens Medisin.

Innlegget Opprettholder modell med regionale helseforetak dukket først opp på Pingvinavisa.